Roald Øye

Pensjonist
321

Korona-viruset avgjør mandag 23. mars det israelske valget?

Kristne over hele verden kjenner seg i slekt med jødene på grunn av sitt spesielle forhold til Jesus, deres Herre og Mester, og de har også et spesielt forhold til Israel og regner det ofte som sitt andre fedreland. Nyheter derfra kan være like interessante som norske riksnyheter.

Publisert: 20. mar 2020


Mange av dem abonnerer på «Den internasjonale kristne ambassades» blad, «Et ord fra Jerusalem», som kommer ut 12 ganger i året. Budskapet i bladet er ofte svært forskjellig fra de siste nyheter som har blitt omtalt og kommentert i de fleste norske medier om samme aktuelle nyhetsinnslag.

Hva folk mener om Israel er forutsigbart. Det viser et spørsmål som f. eks.: «Si meg hvilke aviser og blader du leser, og jeg skal si deg hva du mener om Israel og jødefolket». Hva folk mener om staten kan etter min mening være en lakmustest på folks rettferdighetssans. Hvor interessert folk er i daglige nyheter fra Israel, kan være et signal om hvor mye de husker av bibelhistorien, som de lærte på skolen. Husker de noe som hendte i Judea og Samaria, og hvor ligger disse bibelsk landområdene?

Som avslutning på en lang og hyggelig samtale med venner om politiske forhold har jeg ved noen anledninger stilt spørsmålet: «Hva mener du for øvrig om den israelske forsvarsminister Naftali Bennetts forslag om å annektere hele eller deler av den såkalt «okkuperte Vestbredden?» Jeg har foretatt eksperimentet, og responsen jeg har fått, har sprikt i mange retninger, fra avsky til begeistring for ministeren. Den mest vanlige respons er likevel: «Jeg vet ikke riktig, jeg. Jeg har satt meg for lite inn i saken».

Jeg tror likegyldighet overfor temaet Israel, vil føre til uvitenhet om landets og folkets historie, som burde være obligatorisk å kjenne til for alle kristne. Uvitenhet er årsaken til mange menneskers unyanserte og kritiske holdning til Israel. De tror/er overbevist om at det må være noe sant i medienes ensidige fordømmelse av israelsk politikk på «Vestbredden», især alt det høyresidens religiøse ministrer i den israelske regjeringen står for. Blant dem er statsminister Benjamin Netanyahu og forsvarsminister Naftali Bennett de fremste/verste. 

Den sistnevnte har latt religiøs sionisme være styrende for sine politiske målsettinger, i motsetning til lederen for det sekulære, «russiske» partiet, «Det jødiske hjem», Avigdor Liberman, som ikke vil sitte sammen i en regjering med religiøse sionister. Hans høyreparti vil av den grunn ikke være med i en eventuell koalisjonsregjering.

President Reuven Rivlin skulle allerede tirsdag 17. mars ha gitt opposisjonslederen, Benny Gantz i oppdrag å danne en ny regjering, men han ble ikke enig med Netanyahu om fordelingen av ministerpostene i regjeringen og komite-lederne i Knesset, heller ikke om hvem som skulle være statsminister i de to første år i valgperioden. 

Forhandlingsteamene til Likud og «Blue and White» avtalte derfor å møtes i Knesset onsdag 18. mars i «et siste forsøk» på å danne en storkoalisjon. Forsøket mislyktes!  Etter 3 minutter ble Knessets plenumsmøte avsluttet på grunn av to representanters fravær (koronasmittet) blant de som tilhører Gantz opposisjon.

Den dramatiske beslutningen om enda en utsettelse ga statsminister Netanyahu anledning til å unngå en anbefaling til presidenten om utskriving av nyvalg om 4 måneder. Nå fortsetter han i sitt embete frem til neste møte i Knesset mandag 23. mars, hvis ikke koronaviruset forbyr dem å møtes. Netanyahu er nå den eneste «institusjon» i det israelske statsapparatet ved siden av presidenten, som fungerer. Til og med Israelsk høyesterett, som opposisjonen håpet ville gjøre det umulig for statsministeren å fungere i sitt embete, er lammet på grunn av kororna-virusets herjinger.

En redaktør i Jerusalem Post, Gil Hofman, skrev i denne krisesituasjonen 18. mars en betimelig advarsel: «Netanyahus politiske legitimitet vil for alltid være ødelagt hvis han ikke greier å sette sammen en koalisjonsregjering. Nå er tid for handling. Og hvis Gantz ønsker å bli betraktet som en statsmann, en som prioriterer Israels interesser fremfor å fjerne statsministeren, må han bestrebe seg på å danne en samarbeidsregjering. Jeg er ikke optimist, men jeg håper det beste, for det blir klarere for hver dag som går at de to har intet annet valg». Begge har nå innsett at de ikke har noe valg, men er nødt til å inngå  nødvendige kompromisser. 

Koronaviruset ser ut til å ha avgjort drakampen til Netanyahus fordel. Resultatet av tvekampen vil foreligge i løpet av mandag 23. mars. Den israelske  president, Reuven Rivlin, vil sent denne dagen annonsere hvem som har fått i oppdrag å danne en permanent regjering, den sittende statsminister, Benjamin Netanyahu eller opposisjonslederen Benny Gantz. Uten en slik kunngjøring blir det nyvalg i løpet av noen måneder. Det er en nesten utenkelig utgang på den politiske krise som Israel nå står i.  

Mens kristne verden over folder hendene, arbeider president Reuven Rivlin på spreng frem til 23. mars for å få i stand en avtale mellom Gantz og Netanyahu. Den ser ut til å være innen rekkevidde i slutten av  «4. nattevakt».

Regjeringskabalen blir vanskelig å få på plass, men trusselen om et 4. valg til Knesset ser ut til å tvinge partene til «å svelge kameler»,  til stor glede for de fleste. Statsminister Netanyahu blir forpliktet til å bruke sitt flertall på 61 av 120 representanter i Knesset til å gjennomføre noen sentrale løfter til den politiske høyreside, som har ligget på vent siden Barak Obama gikk av som amerikansk president for fire år siden. 

Statsministeren har, mot alle odds, greid å samle et flertall i Knesset, som vil støtte Likud og dermed Netanyahu og hans koalisjonsregjering. Noen vil juble, andre rase i kjølvannet av presidentens historiske avgjørelse den 23. mars. 

Verden er spent på hvem som vil bekle sentrale ministerposter som f. eks. utenriksminister-, forsvarsminister- og justisministerstillingene. En del utskiftninger av Likudministrer er en naturlig følge av regjeringsutvidelsen. 

Frem til Donald Trumps eventuelle avgang som president den 20. januar 2021 har den israelske høyreside nå en gylden mulighet til å fullføre det sionistiske prosjekt:  Vil statsminister Netanyahu følge i Josvas og Kalebs fotspor, eller i sporene etter de mange som ikke våget å innta landet?  

Moses sviktet ved et par anledninger og slapp aldri inn i løfteslandet. 40 års ørkenvandring ble hans og mange israelitters lodd. Moses fikk på toppen av det hele bare skue inn i det Hellige land. Det ble følgene av ikke å fullføre oppdraget.

Jødenes forfedre, israelittene, har tidligere i historien måttet betale dyrt fordi de vegret seg mot å gå på Guds ord og innta løfteslandet. Nå er det israelernes/jødenes tid til å ta spranget. Om de våger å gjøre det, vil vise seg i de kommende måneder, uansett om det blir en avklaring den 23. mars eller ikke.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1302 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
20 dager siden / 1227 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
26 dager siden / 1213 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
1 dag siden / 1058 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
12 dager siden / 854 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 568 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 562 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere