Stig Magne Heitmann

86

Corona – Norge, verden, kirken og menigheten

Når vi er opptatt av kristne, er det fordi de ofte er de mest sårbare. Om en landsby i India blir rammet av epidemien, får da de kristne lov til å hente vann fra vannkilden? Om pesten brer seg i muslimske land, må da kristne finne seg i å stille bakerst i køen for å få helsehjelp? Om den er i Nord-Korea, vil myndighetene bare glede seg over alle kristne som blir syke og dør?

Publisert: 19. mar 2020

Alle døgnets timer får vi nyheter om Corona-viruset. I norske medier dreier det seg nesten bare om Norge, eller om land som vi er nær, som vi kan sammenlignes med eller nordmenn har vært i. Det er sannsynligvis også slik at italienere er mest opptatt av det som skjer i Italia osv. Det er naturlig og forståelig.

                Bård Vegar Solhjell og utviklingsminister Dag Inge Ulstein har minnet oss på at situasjonen er så mye mer utfordrende for fattige i Afrika. Det kan bli katastrofe om pandemien kommer dit. Jan Egeland har minnet oss om hva som kan skje i tettbefolkede flyktningeleirer i Midtøsten.  Rune Edvardsen skriver på Facebook om barn på barnehjem i Afrika som er i stor fare. Jeg takker Gud for hver av disse røstene, men føler at de ikke når gjennom i det store mediebildet. Kanskje heller ikke i kirken?

                I Dagen 19. mars er det en artikkel om kirkens rolle i tidligere tider med pest. Det er lærerikt. Som kirke må vi være opptatt av alle mennesker. Vi bekjenner at vi tror på én kirke – en global kirke. Vi bekjenner at vi er ett Jesu legeme – ikke bare i Norge, men globalt. Bibelen oppfordrer oss til å gjøre godt mot alle mennesker og mest mot våre søsken i troen. Merk at det heter våre søsken. I Åpne Dører er vi opptatt av marginaliserte og forfulgte kristne. Vi ser ikke forbi andre mennesker, for alle er like mye elsket av Gud. Men når vi er opptatt av kristne, er det fordi de ofte er de mest sårbare. Om en landsby i India blir rammet av epidemien, får da de kristne lov til å hente vann fra vannkilden? Om pesten brer seg i muslimske land, må da kristne finne seg i å stille bakerst i køen for å få helsehjelp? Om den er i Nord-Korea, vil myndighetene bare glede seg over alle kristne som blir syke og dør?

                For snart 30 år siden besøkte jeg en landsby i Vietnam. Den var opprettet av en norsk legemisjonær to tiår tidligere. Da var alle innbyggerne spedalske. Nå bodde de der med sine familier. Og alle var blitt kristne. De hadde sett Jesus gjennom misjonæren. Ingen av barna var spedalske, men de kunne ikke flytte til andre steder på grunn av fordommer folk hadde mot dem. De fikk ikke arbeid andre steder når det ble kjent hvor de kom fra. Den norske legemisjonæren derimot hadde gått til dem, bodd blant dem og hjulpet dem på alle de måter han kunne, med fare for egen helse. De hadde fått medisinsk hjelp. Den eldste generasjonen var spedalske, men ikke barna. Da jeg skulle reise ut av Vietnam med filmmateriale med hilsener fra de spedalske til den norske misjonslegen, nektet myndighetene meg å ta filmene med. De ville ikke at verden skulle vite om deres manglende omsorg og hjelp. Hva lærte jeg? Det er vi kristne som kan gjøre en forskjell!

                Den australske misjonæren Graham Staines begynte et arbeid blant spedalske i India. Han elsket dem, enda de var kasteløse og lavkaste. Hindufundamentalister fra de høyeste kastene likte dårlig at misjonæren hjalp disse forkomne, for i deres øyne var det deres egen skyld at de var lavkaste og kasteløse og i tillegg spedalske. Den kristne misjonæren elsket dem, og gjennom ham fikk de se Jesus. Det førte bokstavelig til at han døde for dem da hindufundamentalistene drepte ham.

                For noen år siden besøkte jeg flyktningeleirer i Den sentralafrikanske republikk og i Libanon. Tettpakket, enkle telt å bo i, traumatiserte barn, dårlige sanitærforhold, lite mat, mangel på vann. Og hvor var helsepersonell, medisiner og sykestuer? Men det var fantastisk å oppleve hvordan kristne, som ofte selv var fattige og uten mye ressurser, investerte sine liv i å hjelpe. Jeg tenker: Hva om Corona-viruset når dem?

                Min venn Dennis, som selv måtte flykte fra Sør-Sudan som ung foreldreløs gutt, har begynt et arbeid for å hjelpe dem som bor i flyktningeleirer og marginaliserte folkegrupper nord i Uganda. I Norge snakker vi om at det kan bli langt til sykehus, og i disse tider frykter vi at det ikke skal være nok helsepersonell, nok medisinsk utstyr og nok medisiner. Men vår situasjon og deres tåler ikke sammenligning. Det som kan sammenlignes er kristen nestekjærlighet. I Sør-Sudan kan det være flere dagsmarsjer å gå til et sykehus. Vil en syk klare det? Jeg tenker: Hva om pesten bryter ut blant dem?

                For fem måneder siden besøkte jeg min venn biskopen i Kenya. Hans største kjærlighet var til foreldreløse barn. Derfor hadde han startet en internatskole. Jeg tror ikke mange i Norge kan forestille seg hvordan internatene ser ut, hvordan madrassene er å ligge på, hvordan sanitærforholdene er, eller at de små barna må gå flere kilometer tre ganger om dagen for å hente reint vann. Barna fikk være på skolen, men de har ingen familie å reise hjem til om pandemien skulle nå dem.

                På den samme reisen var jeg i slummen i Garissa. Folk bor tett i tett i elendige boliger. Barna har ikke skole. De har neppe såpe og mangler reint vann. Når det er kraftig nedbør, står alt under vann. Den fattige pastoren vandrer daglig blant dem. Men der er ingen til å hjelpe de syke. Hva om pesten når dem?

                Når vi i Norge oppmuntrer og trøster hverandre med løftene i Guds ord – som Salme 23, 91 og 121, profetens ord om ikke å frykte eller med Jesu ord om ikke å være bekymret –, kan vi da samtidig løfte alle medmennesker og våre søsken i den globale kirke – den samme kirke som vi tilhører – fram for Gud i bønn? Når pastorer taler til sine menigheter, kan vi da samtidig minne om å be for dem rundt om i verden som har så mye mer å frykte? Når vi ber om nok medisinsk utstyr, kan vi da tenke på om det er noen måter vi kan hjelpe til andre steder i verden?

                Gud, hjelp oss å løfte blikket slik Jesus gjorde når han møtte forkomne og hjelpeløse!

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1302 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
20 dager siden / 1227 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
26 dager siden / 1213 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
2 dager siden / 1058 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
12 dager siden / 854 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 568 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 562 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere