Bernt Torvild Oftestad

115

«Mitt hjerte er urolig»

I en kommentar i Vårt Land 18.03. skriver Erling Rimehaug: «Når man er i den såkalte risikogruppen for en skremmende og potensielt ­dødelig sykdom, og ingen vet hvor lenge det skal vare, da er jeg glad for å ha Jesus å gå til. Det kan jeg gjøre selv om ­følelsene fra barndommen ikke er der. Så jeg ber mine bønner og tar mot velsignelsen. Jeg ­lytter til og synger de gamle sangene og tar tekstene til meg uten å ­bekymre meg for hva jeg føler eller opplever. Slik blir Jesus fortsatt min venn helt fra barndommen av.» Rimehaug er nok ikke alene om å være fylt av slike og lignende tanker i denne tiden.

Publisert: 19. mar 2020



Vi ser bakover, og vi ser fremover. Veien videre er ikke så lang, egentlig kort uansett virus. Men vi kan hvile i Kristus. Vi har som Rimehaug skriver, gjort våre erfaringer med Gud. Ikke forstått ham, anklaget ham, men han har vært trofast. Etter hvert har vi i glimt fått se hans kjærlige visdom. Og glimtet ble til et lys som trekker stadig flere sider av vårt liv inn i den gudgitte klarhet. Lyset fra Kristus faller inn over livene våre – til erkjennelse av egen svakhet som ble til synd, men også til erkjennelse av det Kristus har gitt oss til frelse, fellesskap med seg og åndelig vekst. Etter hvert merker vi at han varsomt trekker oss inn i et dypere fellesskap med seg.  Gjennom messens offer trekkes vi inn til død og oppstandelse og nytt liv. Og jeg opplever meg omgitt ikke bare av den menighet jeg ser, men av den himmelske menighet. Aldri før har jeg erfart en slik dyp trang til å bli tatt hånd om og bli omsluttet av den kjærlighet som den hellige Jomfru har til oss troende. Hun som er vår Mor og med en mors kjærlighet bærer til sin Sønn.

Av flere grunner tok jeg for litt siden frem igjen Augustins bok «Bekjennelser», som er hans åndelige selvbiografi, men også noe langt mer. Innledningen som jeg har lest så mange ganger før, fikk nytt liv. Den traff meg sterkt. Her tegner Augustin opp selve temaet i sitt liv. Mange troende leser her om seg selv (som her gjengis i den beste norske oversettelsen ved Åsmund Farestveit).

«Stor er du, Herre, og høglova, veldig er di makt, og din visdom er utan mål» (Sal 147). Og deg vil eit menneske lova, ein ørliten del av skapningen din – endå det ber i seg dødsdomen sin, endå det ber i seg vitnemålet om si synd og vitnemålet om at du står «dei stolte imot» (1. Pet 5,5). Endå vil mennesket lova deg, nett fordi det er eit lite fjom i skapningen din. Ja, du gjer det til ei glede for oss å prisa deg, for du har skapt oss til deg, og hjarta vårt er uroleg til det finn kvile i deg. 

......

Herre, eg vil søkja deg med di eg kaller på deg, eg vil kalla på deg i tru på deg i tru på deg. For du har vorte forkynt for oss. Herre, på deg kallar mi tru som du har gjeve meg, som du har anda inn meg ved sonen din, som vart menneske, ved talsmannen din, som forkynte deg for oss. 

 

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
20 dager siden / 1190 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
14 dager siden / 1187 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
6 dager siden / 822 visninger
Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 743 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 678 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
29 dager siden / 650 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere