Stiftelsen KRAFT og det rusfrie idealet

Det er ingen tvil om at KRAFT har gjort mye godt for mange. Stiftelsen er kjent med de psykologiske faktorene som ofte får folk inn i misbruk, og på grunnlag av sunne mellommenneskelige verdier ønsker de å hjelpe misbrukere ut av en destruktiv syklus. Det er en prisverdig innsats. Dog, balansen mellom å hjelpe og å vanskeligstille rusbrukere er hårfin, og KRAFT kan med fordel sette seg inn i rusreform-rapportens kapittel om menneskerettigheter.

Dette, sammen med de prinsipielle motforestillingene til straff, viser at forbudet vanskelig kan sies å være godt for noe, men at det isteden følger en hel del uheldige konsekvenser av kriminalisering.

Den motstand KRAFT legger for dagen på dette området er derfor ikke rasjonell. Den er en videreføring av den moralske panikk som utvalget beskriver som formgivende for ruspolitikken, og AROD oppfordrer stiftelsen til å se nærmere på menneskerettighetene.

Det er nemlig en sammenheng mellom moralsk panikk og menneskerettighetsbrudd. Fellesnevneren er syndebukk-mekanismen, vår tilbøyelighet til å gi andre skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse, og det er denne som ligger bak historiens største overgrep.

Det er også denne som ligger bak det meste av kirkens feilskritt de siste 2000 år. Det er denne som har underminert den sunne moral som kristenfolket egentlig ønsker å representere, og om KRAFT vil ha sitt på det tørre må stiftelsen se nærmere på i hvilken grad de er med på å videreføre et unødig problembilde.

Leder Marte Yri Evensen viser et godt kjennskap til Maslows behovspyramide. Hun forstår derfor at all god rusbehandling må bygge på omsorg og empati, men hvordan straff er forenelig med dette gjør hun lite for å påvise.

Det er imidlertid dette som er forbudstilhengernes utfordring: Det vil alltid være en tidligere bruker eller ti som takker for straff og sånn sett gir støtte til hypotesen om at forbudet er et nødvendig onde. Allikevel, vi må ta med i regnestykket at slike vitnemål er resultat av et rusfelt som (1) har umyndiggjort rusbrukere i over 50 år; (2) at behandlingsfolk som KRAFT aldri tar forholdet mellom ruspolitikken og menneskerettsprinsippene med i regnestykket og reflekterer over dette i dialogen med brukere; og (3) at det derfor er tilrettelagt for den samme syndtillatelse-mekanisme som kirken så alt for ofte har basert seg på—den som har fått folk til å takke for alt fra nåtidens fengsler og overformynderi til inkvisisjonens skremsler.

Om ikke KRAFT vil være en del av den samme uheldige tradisjon som så lenge har plaget religiøse samfunn, så må stiftelsen derfor se på menneskerettighetenes innflytelse på ruspolitikken og spørre seg i hvilken grad forbudet er forenelig med prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet, og frihetspresumsjon.

Det er disse som legger lista for hvor høyt forbudstilhengerne må hoppe for at de skal kunne bygge politikken på trygg grunn. Det er disse som ikke bare legger lista for folkerettslige forpliktelser, men også sunn kristen moral—og det narkotikafrie samfunnsidealet har gått ut på dato av gode grunner.

Det blir i vår tid forbigått fordi det baserer seg på overdimensjonerte fiendebilder. Det er derfor menneskerettighetskonvensjonene får mer og mer og si på ruspolitikkens område, og fordi ingenting forringer menneskeverd som kunstig oppjusterte problembilder og dobbeltmoral er det viktig at behandlingsapparatet ser større på ting enn rusfrihet som absolutt målestokk.

Så lenge det er det, fornekter man i samme rekke en hel del gode nok grunner til at folk velger seg enkelte rusopplevelser, og man stiller seg raskt på side med historiens mørke krefter.