Hans Eskil Vigdel

Forfatter av "Ingen introverte i himmelen"
17

Samlet mot en felles fiende

Nå holder vi avstand, allikevel kommer vi nærmere. Om viruset er vår fiende, er sårbarheten vår venn, og kjærligheten gir oss mot til å omfavne den.

Publisert: 17. mar 2020

Helt usynlig og lydløs glir den gjennom luften, fienden som smitter oss uten at vi vet, trenger seg ubedt inn og skaper kaos. Verden har forandret seg på et blunk og land etter land stenger ned, for å stå imot, for å unngå smitte. Sitasjonen er ekstrem og vi påvirkes alle. Det er krig mot oss mennesker og vår eneste beskyttelse og eneste angrep er håndvask, å holde avstand og å be til høyere makter om at alt dette skal gå over, i avmakt og desperasjon.

 

Det blir bare verre nå, dag for dag, før det kan bli bedre. Vi vet ikke utfallet og heller ikke hva situasjonen vil gjøre med dem som overlever. Verden er forandret – vi er forandret, men vi vet enda ikke til hva. Et virus har tvunget oss til retrett, til å sakke farten og til å klare oss med mindre. Det gjelder oss alle, ikke bare de syke. Vi er bundet sammen av felles sårbarhet. Bundet sammen på godt og på vondt. Vasker vi hendene og holder vi avstand er det på godt. Drar vi på hytta, blåser i karantene, flokker til Strömstad, er det på vondt, for vi legger til rette for spredning. Sårbarheten binder oss sammen. Vi må gjøre det vi kan.

 

Menneske først og kristen såskrev salmedikteren Grundtvig i 1837, og vi kan legge til muslim så, sosialist så, kapitalist og så videre. Uansett politisk og religiøst syn er vi først og fremst mennesker i dyp krise. 

 

Situasjonen er skremmende. Bekymring og årvåkenhet er naturlig reaksjon på en slik ekstrem situasjon, det motsatte er direkte farlig.  Situasjonen er ikke håpløst, for mange tar dugnaden på alvor. Det kan skille lys fra mørke.

 

Det er når det svartner rundt oss

vi ser hvor lysene befinner seg

Vi dras mot dem

og verner om dem

som det mest dyrebare vi har

Alt det andre forsvinner 

inn i mørket

(Siri Augusta Instebø @pauserogpoesi på instagram)

 

 

Vi mennesker bryr oss mest om de nære ting, det umiddelbare, det dyrebare vi kan se, det vi kan ta og føle på. Vi har ikke nestekjærlighet å gi til alle, men vi har mer enn nok til de nærmeste. Den kjærligheten utgjør en forskjell nå. Og så er det noen av oss, heltene i helsevesenet, i flyktningeleire og helter som hjelper hjemløse som ikke får hjelp i kirken lenger, for den er stengt. Heltene trenger også vår kjærlighet og støtte, selv om den kan føles skral, men den er nok til å være dugnadshelt som vasker hender i 30 sekunder og holder avstand og hoster i albukroken. Og hvem vet, kanskje du er en sånn helt som oppsøker faren der den er størst, du står ikke alene.

 

Slik blir kjærligheten mer enn fine ord i en festtale, for vi er blitt tvunget til handling. Tvunget til å ta vare på. Tvunget til felles innsats mot en usynlig fiende. Mye forsvinner i mørket nå – alt det som ikke er viktig nok, det viktigste verner vi sammen, liv og helse. Nestekjærligheten tenner mange nye lys. 

 

Når denne virusspredningen stopper, vil det komme nye virus og kriser, men jeg tror at vi vil være merket av korona og møte den usikre framtiden med en litt annen takt og tone og tørre litt større nærhet. Fordi vi er blitt tvunget, mistet huset, gått konkurs, mistet jobben, og får et nytt blikk for det viktigste, lysene som drar oss ut av mørke.

 

Det er helt innafor å være litt ukonsentrert og bekymret om dagen. Å være årvåken og ta ansvar. Samtidig er det fint med trøstende ord om å ikke bekymre seg. Tvilende, troende, vi tolker det ekstreme som skjer nå på ulike måter og vi bruker ulikt språk. Noen deler bibelvers og bønner for trøst, for andre er akkurat det fremmed. Hvordan vi uttrykker oss er ikke det viktige nå, om vi bruker Bibel, banning bønn eller poesi, det viktige er det som binder oss sammen. Vår menneskelighet, sårbarhet og avhengighet. Vårt felles mål, liv og helse. 

 

Se og se om igjen. Respekter ulikheter. Se etter det vi har felles. Virkeligheten er vevd i ett stykke og vi er alle vevd inn i mønstrene og fargene som kalles livet. Vi er del av samme virkelighet, fordi vi er mennesker, human-etikere eller kristne, om vi tolker ulikt, vi henger sammen. 

 

Selv om vi mener ulikt, kan vi være medmennesker, vaske hendene, holde avstand og kanskje bestille hjemlevering av matvarer for noen. Vi er alle sammen ett, vi sårbare mennesker. 

 

Nå holder vi avstand, allikevel kommer vi nærmere. Om viruset er vår fiende, er sårbarheten vår venn, og kjærligheten gir oss mot til å omfavne den.


Det vi kan gjøre er å krysse fingre, be, håpe, vaske hendene, tenne lys, forbanne mørket, holde avstand og hjelpe.

 

La oss sammen stoppe dritten – den forbannede smitten.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
20 dager siden / 1190 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
14 dager siden / 1187 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
6 dager siden / 822 visninger
Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 743 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 678 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
29 dager siden / 650 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere