Øystein Blymke

Tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet
55

Etter sju fete år, kommer de sju magre: Bibelske profetier i krisetider.

I sin nyttårstale i 2010, kort tid etter finanskrisen, trakk daværende statsminister Jens Stoltenberg paralleller til bibelhistorien om Josef sine gode råd om å sette tæring etter næring. Eller, for å anvende Josefs drømme-tydning, formidlet til faraoen i Egypt: Spar på ditt korn for etter sju fete år vil det komme sju magre innhøstings-år.

Publisert: 17. mar 2020

For ti år siden hadde vi lagt en omfattende finanskrise bak oss. En krise preget av høy arbeidsledighet, alvorlig rammede bedrifter og svekkede finansinstitusjoner. Stoltenberg minnet oss da på den gamle bibelske lærdommen, om at vi mennesker bør spare i gode tider for å ha «noe i bakhånd» til dårligere tider. Med oljefondet i bakhånd sa han så:«Under krisa har vi brukt mye ekstra penger for å holde hjula i gang. Vi kunne bruke mye i dårlige tider fordi vi har holdt igjen i gode tider» Og Stoltenberg fortsatte: «- Å miste jobben er først og fremst tøft for den som blir stående uten arbeid. Men arbeidsledighet går også utover fellesskapet. Når det er færre som skaper» 

Koronakrisen er annerledes enn finanskrisen. Men, statsmannsordene fra 2010 gir god gjenklang også i dag. Begge krisene får fram sider ved oss mennesker, qua homo economicus, som det kan være verd å reflektere litt over. Som for eksempel, om sparsommelighet vs. risikovillighet. 

En del mennesker, arbeidstakere, arbeidsgivere som pensjonister, ønsker eller velger å leve sparsommelig. I den forstand at velvære og trygghet føles best gjennom alltid «å ha noe i bakhånd» eller å ha «penger på bok». I en krisetid som nå, vil nok mange av disse menneskene være fristet til å si: «Gud skje lov, for at vi har oppsparte penger å falle tilbake på»

En del andre mennesker derimot, ønsker eller velger å leve mer økonomisk risikofylt. For dem er dristighet og økonomiske risikovillighet det som bringer samfunnet fremover, og som gir nødvendig dynamikk og liv. Disse menneskene velger derfor heller å hente penger fra et lån, enn å ha dem på bok. Og samfunnet - Ja, det trenger dem begge - Både pensjonisten med penger på bok, og den risikovillige, men skapende kulturarbeider eller grunder, ikke med penger på bok - men med penger som banken er villig til å låne ham .

For det er jo blandings-økonomiens og små-kapitalismens iboende logikk dette. At næringslivets store og små, ikke kan skape og utvikle, uten å låne, eller å ta risiko. Det vil derfor virke noe spesielt, når krisen er over, å be Norwegianledelsen eller hotelleieren på Geilo om å følge Josefs råd: Om for fremtiden å ha mer penger på bok, før de kjøper neste fly eller bygger et nytt hotell?

Men, hvem skal eller bør så bære byrdene for koronakrisens økonomiske og jobb-relaterte konsekvenser? Bare staten? Og hvem er i så fall staten. Under finanskrisen for over 10 år siden var situasjonen som nevnt en annen. Krisepakkene den gang reddet arbeidsplasser, og de sikret inntekten til folk flest. Ingen spurte sjenerende mye om hvem som skulle bære byrdene for krisen. Det dreide seg hovedsakelig om staten, og finansnæringen selv. 

Dagens krisepakker derimot, med utgangspunkt i et globalt helse-smitteproblem berører oss mer direkte, som sårbare enkeltmennesker. Staten må på en helt annen måte forsøke å rette tiltakene mot enkeltmennesker, mot familier og ulike grupper i arbeidslivet. Og de som mottar støtte må oppleve at staten foretar en "rettferdig" byrdefordeling.

Staten kan heller ikke kreve så mange motytelser, eller ofte fra borgerne, selv om dugnadsånden råder. For eksempel å ta med i vurderingen av støtte og ytelser hvorvidt folk har vært forutsigende nok til å sette av noe «på bok», i påvente av sju magre år, eller fordi en pandemi en gang kan ramme.

Spørsmålet om en rettferdig byrdefordeling når forutsetningene for å påta seg byrdene er så vidt forskjellige, er tilnærmet umulig å besvare. Det vil vel avgjøres ideologisk og politisk, forhåpentligvis i kombinasjon med menneskets etiske rettferdighets- og solidaritetsforståelse. 

Hvis man til slutt skulle driste seg til en refleksjon om at vi alle må bære en del av de økonomiske byrdene og belastningene. Ville det i så fall være tenkelig, for ikke å si rettferdig, at man, i kjølvannet av det utmerkede tre-part-samarbeidet så konturene av reduserte lønnskrav fra mindre utsatte arbeidstaker-grupper? For dermed - direkte og indirekte - å stille seg enda mer solidarisk med den permitterte industriarbeideren, frisøren med tapt kundegrunnlag, drosjesjåføren uten passasjerer, hotell-resepsjonisten uten gjester, eller kulturarbeideren uten tilskuere? Det blir uansett spennende å følge lønnsoppgjøret - i solidaritetens og rettferdighetens navn.




  (Sitatene tilkjent J Stoltenberg er hentet fra Dagbladet nettutgave 01012010, artikkel av Vegard Kristian Kvaale - google-søk)
  


1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere