Nå må kirken først og fremst handle

Når kirker og forsamlingshus stenges og møteforbud innføres må man finne nye måter å kommunisere på. Nettgudstjenester og video-appeller fra kirkelige ledere som nå rulles ut er slett ikke irrelevante. Når ettertiden skal vurdere hvordan kirkene og organisasjonene fant sin plass under denne krisen tror jeg imidlertid den viktigste målestokken vil bli om man tok i bruk det aller sterkeste språket: Omsorg i praktisk handling.

I en tid der mange bekymrer seg og mange kommer til å slite har kirken(e) en enestående mulighet til å tone ned oppmerksomheten om mulige savn etter gudstjenester og enda flere ord. I stedet kan man legge inn mest mulig krefter på det som har vært kirkens oppdrag og tydeligste språk til alle tider: Diakonien og de gode handlinger til innbyggernes beste. Samfunnet har behov for kirkens omsorgstjeneste. Kjærlighetens språk er det som taler aller sterkest, det samler mer enn det sprer, og omsorgstjenesten har en vidunderlig evne til å gi noe både til mottakeren og avsenderen. Det er mange som lengter etter å kunne bidra med noe som gir mening, og det er mange som har behov for omsorg. Med dette utgangspunktet er bordet dekket.

Som en erstatning for avlyste gudstjenester, møter og arrangementer kan man nå sette inn ressurser på å vise konkret omsorg i nærmiljøet. Arbeidsgivere som har ansatte med reduserte oppgaver kan omprioritere og se etter alternative oppdrag, og frivillige kan stille opp: Hvem trenger varer levert på døra hjemme? Hvem trenger noen å snakke med på telefonen? Hvem trenger en praktisk håndsrekning? Hvem trenger økonomisk rådgivning? Hvem trenger at noen drar på apoteket? Hvilke barn og unge trenger noen å chatte med når de er bekymret? Hvem trenger hjelp til å betale regninger? Hvem trenger matpakker eller andre nødvendige forsyninger? Hvem trenger leksehjelp på SKYPE? Hvem trenger transport? Flere steder er man allerede i gang. Stengt katedral, åpen telefonsentral. Det viktigste er helt enkelt å spørre: «Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?».

I Blå Kors jobber vi med mange sårbare i samfunnet. I denne tiden prøver vi å opprettholde virksomhet og tilstedeværelse i så stor grad som mulig. Det er mange som trenger at noen er der nå.

Vi påbegynte før denne krisen et arbeid med å finne ut av hvordan vi som diakonal organisasjon kan samarbeide tettere, bedre og mer kreativt med våre medlemsorganisasjoner/kirkesamfunn. Hvordan kan vi sammen jobbe for å utgjøre en tydelig samfunnsendrende kraft i en tid der behovene ikke blir mindre og det offentlige ikke kan løse alt?

I den situasjon som nå har oppstått er utfordringene enorme. Samfunnet trenger våre ressurser og vår evne til rask tilpasning for å kunne løse nødvendige oppgaver. Vi er inne i en tid der vi må hjelpe hverandre til å se etter muligheter, og der ingen kan overlates til seg selv. Det er en tid for å spre engasjement, håp og framtidstro. Tenk om denne tiden kunne preges av at kirkene og organisasjonene brettet opp ermene sammen, la ordene litt til side og tok en tydelig plass i samfunnet som en omsorgsfull kraft.

Det er tid for å tenke kreativt, modig og klokt.
Det er tid for å handle raskt.
Det er tid for å bruke det aller sterkeste språket: Omsorg i praktisk handling.