Verdidebatt

Korona, hamstring og solidaritet.

Vi oppfordres fra høyeste hold å utvise solidaritet i vår felles dugnad mot koronaviruset. Hva er det i mennesket som gjør at vi kobler ut alle gode råd, tar handlevognene fatt og hamstrer? Er det samme mekanisme som skjer når fattigdom skal bekjempes ?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er fredag ettermiddag og jeg er på min vanlige fredagshandel. Handlelista ligger igjen på bordet hjemme, også det ganske så vanlig.   Det er en stille og rolig atmosfære her på den lille fjellhandelen. Vi er ikke flere kunder samtidig enn at alle kan overholde koronametern. Det er i sterk kontrast til mediabildene overalt der fokuset er på befolkningens hamstringshysteri i matvarebutikkene.

I går kom beskjeden om at det meste skal stenges ned, alle som har mulighet skal jobbe hjemmefra, fritidsaktiviteter skal stoppes, all sosial omgang som ikke er helt nødvendig skal unngås og Norge har erklært krig mot koronavirusets spredning utenfor samfunnets kontroll.  Dette kan det sies mye om, men mine refleksjoner dreier seg om et «lite» faktum at folk hamstrer mat og varer de tenker er grunnleggende nødvendig!   Dagligvarekjedene sier det er nok på lager til alle.  Hvis vi unngår hamstring, kan alle få de varene de trenger i et normalt tempo.  Det blir brukt ord som vis solidaritet.

Jeg sitter og tenker på; Hva er det i mennesket som gjør at vi kobler ut alle gode råd og tar handlevognene fatt?  Redselen for viruset er klart stort. Redselen for å gå tom for mat er der hos noen, men vi oppfordres likevel til å vise solidaritet. Med hvem? Hvordan kan vi opptre solidarisk i våre handlinger nå?  Vi står overfor en situasjon med de strengeste restriksjonene vi har hatt i fredstid, og mennesket starter å hamstre i stor stil.  (Jeg husker tilbake på den kalde krigen og frykten som førte til hamstring den gangen også).  Hva skjer?  I mine øyne er dette «survival of the fittest».  Innerst inne har vi en kamp å kjempe mot egen grådighet på bekostning av andre, og trangen til å sikre meg og mine før vi deler med andre.  Er det dette denne hamstringen egentlig handler om?  Videre går refleksjonene mine til fattigdomsbekjempelse både globalt, men også nasjonalt. Er det samme mekanisme som utløses i den kampen også?

Jeg kjenner faktisk mange som ikke har råd til hamstring.  Jeg vet om mange som er livredde og alene.  Jeg vet også om mange som går hver eneste dag og er livredd for slektninger som befinner seg på flukt eller inne i krigsområder.  De skraper sammen og deler av det de har i håp om at det kan hjelpe.  De kunne valgt strutsemetoden og bare «hamstret» for sin egen del, men de deler i takknemlighet for at de har fått sjansen i et nytt land.

Tilbake til matvarehamstring, korona og solidaritet.  Som sønnen min på 17 uttrykker det i diskusjonen vår: «Det er lett for deg mamma å mene noe slikt, vi som har fulle frysere (og sauer i fjøset)».  Og han har kanskje rett. Under andre omstendigheter ville kanskje atferden min vært annerledes og mer instinktivt. Det får meg til å reflektere over flere av hverdagens selvfølgeligheter, over å eie og ha, over hvordan livet leves.  Jeg kjenner at i solidaritet med omverdenen, vil jeg etter beste evne prøve å ta opp kampen og bli en grådighetsbekjemper i mitt eget liv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt