Fra straff til "dealers paradise"

Vi var i utgangspunktet positive og spent på forslaget til Rusreformutvalget, men ble skuffet og sjokkerte da forslaget kom. Hvorfor? La oss forklare.

Nylig hadde vi kurs i Det nytter, KRAFT sin bruker- og pårørendeorganisasjon. Vi spurte dem som hadde hatt et rusproblem om hva de synes om forslaget. Særlig tre utsagn fra tidligere brukere bet vi oss merke i.

- Forslaget vil gi et «dealers paradise», grunnet de store dosene man har foreslått skal være straffrie brukerdoser, sa en tidligere bruker. Det er slike mengder dealere ofte har i lomma, og vil legge tilrette for videresalg.

- En annen sa: Hadde det ikke vært en konsekvens på at jeg ruset meg, hadde jeg aldri blitt rusfri.

- En tredje sa: Da jeg var i Portugal, fikk jeg tilbud om stoff på hvert gatehjørne. Hadde jeg bodd der, hadde jeg aldri vært rusfri.

På NRK Debatten 2.januar, sa en ungdsompolitiker fra FrP at han hadde blitt overbevist da han reiste til Portugal. Utvalgets rusreformforslag utelukker noen viktige kriterier som ligger til grunn for Portugal-modellen. I Portugal er det politiet som avdekker rusmiddelbruk, og som innen 72 timer fremstiller folk til kommisjonene (hvor det sitter en sosialarbeider, advokat og lege), for å vurdere hjelpetiltak. Disse kan ilegge en rekke reaksjoner, som samfunnstjeneste, begrensning på bevegelsesfrihet og eventuelt bøter dersom folk ikke ønsker behandling. Den korte tiden det tar før man blir tatt til man blir framstilt, er vi positive til.

I forslaget til rusreformutvalget skal politiet fortsatt avdekke og pålegge et oppmøte hos en kommunal rådgivningstjeneste. Politiet kan beslaglegge stoffet, men det bli ingen konsekvenser ved manglende oppmøte, annet enn at man kan bli kontaktet av kommunen. Mange kommuner sliter allerede med knappe ressurser. I 2018 hadde bare én av fire kommuner oppsøkende team, ifølge FAFO.

Å tro at stigmaet knyttet til avhengighet blir borte om man slutter å gi konsekvenser for rusmiddelbruk, er en utopi. Motpolen til stigmatisering er inkludering og tydelige signaler om hva som er rett og galt.

En av suksesskriteriene i Portugalmodellen, var at de bygde ut et helsevesen de nesten ikke hadde for rusavhengige før, og et helsevesen som hadde tett samarbeid med politiet. I Norge har vi et mye bedre helsevesen bygget opp, men vi er bekymret for kvaliteten av hjelpen som blir gitt. Det er bekymringsfult at vi bygger ned døgnbehandling og vektlegger poliklinisk behandling og medikamenter uten tilstrekkelig oppfølging. Selv om noen trenger skadereduserende tiltak, må ruspolitikken også være tilpasset andre grupper. Å gi medikamenter som del av en nedtrapping, kan være en god løsning for de tyngste brukerne. Men hovedfokuset mener vi bør være på medikamentfri behandling, gode ettervernstilbud og integrering i samfunnet. Når unge mennesker rapporterer at de får tilbud om LAR uten først å ha fått tilbud om medikamentfri behandling, er det trist å være vitne til.

Det er helt nødvendig å skille mellom de som er rusavhengige, og de som eksperimenterer med rusmidler.  Å bruke ulovlige rusmidler på en fest bør få en sanksjon, men rusavhengige bør få tilbud om hjelp.

Vi er redd for signaleffekten og de langsiktige konsekvensene av en reform med store brukerdoser og fravær av reaksjoner. Dette et steg tilbake på rusfeltet, og vil kunne få uheldige følger for neste generasjon.