Verdidebatt

Flerkulturens problem

Thomas Hylland Eriksens tilnærming til inkludering ender i utvisking av Norges identitet. Det forklarer hvorfor han møter så intens motstand.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I artikkelen Hvithetens problem i Agenda Magasin 14. januar, beklager Thomas Hylland Eriksen at «nesten ingen snakker om hvithet i dette landet». Han mener «det er på tide å se nærmere på hvordan hvithet fungerer avgrensende og ekskluderende.»

Hylland Eriksen ser ut til å anse det som et problem at det bor mange hvite mennesker i Norge som ikke tenker over at de er hvite. De reflekterer ikke over hvor ekskluderende det kan føles for ikke-hvite at det er så mange hvite folk her, med en annen identitet og kultur enn dem selv, som betrakter dem som annerledes.

Hvis jeg flytter til Mongolia, vil jeg naturligvis bli sett på som annerledes og eksotisk, og jeg vil bli mye mer bevisst min «hvithet» enn om jeg bor i mitt hjemland, omgitt av andre hvite. Dette er normal menneskelig psykologi. Det er naturlig at mongoler vil se på meg som «ikke en av oss», og det er like naturlig at jeg vil oppfatte meg selv som «ikke en av dem». Betyr det at mongoler burde «se nærmere på hvordan gulhet fungerer avgrensende og ekskluderende»? Jeg synes det ville være urimelig av meg å kreve det. Og jeg ville stusset over mongolske akademikere som oppfordrer andre mongoler til noe slikt. Det er den naturligste ting i verden at mongoler fortsetter å tenke og leve som mongoler i sitt eget land, også etter at hvite mennesker har flyttet dit. Og det er like naturlig at nordmenn fortsetter å tenke og oppføre seg som nordmenn, selv om mange mennesker fra andre land har migrert hit.

Hylland Eriksens hovedpoeng, slik jeg oppfatter ham, er at den hvite majoriteten i Norge bør bli mer bevisste på hvordan det oppleves å tilhøre en minoritet. Men hvor bevisst er han, og venstresiden forøvrig, på hvordan nordmenn opplever å være minoriteten

Sosiologen Halvor Fosli tar opp dette i boken Fremmed i eget land fra 2015. Her intervjuer han innfødte nordmenn fra Groruddalen i Oslo, som forteller om hvordan de lever med resultatene av migrasjonen Hylland Eriksen vil ha mer av. De uttrykker sårhet over at kulturen de identifiserer seg med, forsvinner fra deres hjemsted og erstattes av noe de opplever som fremmed. Bør vi se nærmere på dette? Eller er det bare mørkhudede som fortjener vår sympati når de «blir minnet om [s]in minoritetsidentitet flere ganger om dagen»?

Hylland Eriksen oppfordrer «alle progressive krefter» til å «støtte forsøk på å demokratisere kommunikasjonsmidlene, åpne den offentlige samtalen, og slippe til stemmer som har vært tause, slik at de får sin rettmessige plass».

Undertittelen på Foslis bok er Samtaler med den tause majoritet. Ingen av Foslis intervjuobjekter tør å stå frem med navn, av frykt for å bli stemplet som fremmedfiendtlige. Det er ikke intolerante frp'ere de er redde for. Det er venstrefolk - «progressive krefter». Ironisk nok har mindretallet på venstresiden som kuer andre til taushet, en selvforståelse som tolerante og inkluderende.

Fosli gjengir en samtale han hadde med et ungt ektepar:

«[Jeg] spør henslengt om de har feriert mye i utlandet.

- Nei, svarer kona, - vi har vært mest på Sørlandet og i Nord-Norge, der har vi familie.

- Der er det nesten ikke utlendinger, sier ektemannen, tenker seg om og legger til: - Så kommer vi hjem igjen, ser moskeer og masse utlendinger i gatene, og det er litt rart at det er dette som er «hjemme», at det er her vi bor.

- Etter å ha feriert i Norge, kommer dere tilbake til «utlandet»? spør jeg, noe spøkefullt.

De ser på hverandre, smiler brydd.

- Ja, det er vel i grunnen godt sagt, nikker de, og ler litt over tanken.»

En blond, norsk jente er en del av majoriteten når hun oppholder seg på Holmenkollen, men beveger hun seg noen kilometer lenger øst, er hun en del av en minoritet og kan føle det som å være en fremmed i et annet land. I verste fall kan hun bli utsatt for rasisme fordi hun er hvit. For femti år siden var det utenkelig at en norsk jente skulle oppleve noe sånt i sitt eget land. Er dette en berikelse? Har Norge blitt et bedre samfunn for landets opprinnelige befolkning? 

Hylland Eriksen fastslår at «[i] samfunn med mange minoritetsgrupper, opererer majoriteten som regel med flere distinksjoner, og det oppstår et hierarki mellom ulike grupper. Det går slik an å rangere graden av opplevd forskjellighet langs en skala. Svensker og dansker regnes knapt som utlendinger i Norge; briter og nederlendere er «nesten som oss»; polakker og litauere er noe fjernere, men ikke etter at de har lært seg språket godt. Slik fortsetter det – helt til vi kommer til muslimer og svarte, som i utgangspunktet regnes som radikalt forskjellige fra den hvite, kristne eller post-kristne europeiske majoriteten.»

Her leverer Hylland Eriksen et ufrivillig argument for at flerkulturelle samfunn er dårligere enn etnisk homogene. Denne oppsplittingen langs etniske, kulturelle og religiøse skillelinjer som han beskriver, finnes i betydelig mindre grad i samfunn uten mange minoritetsgrupper, dvs. etnisk homogene samfunn av den typen Norge var før vi ble flerkulturelle. Forvandlingen av Norge fra homogen nasjonalstat til flerkulturelt samfunn, har gjort landet vårt mer fragmentert og konfliktfylt. Det undergraver selvfølgelig fellesskapsfølelsen når et samfunn der et overveldende flertall har hatt svært lik etnisk og kulturell identitet, fragmenteres til flere ulike gruppefellesskap med forskjellig identitet, der det er en slags hierarkisk maktkamp mellom de ulike gruppene. Den flerkulturelle samfunnsmodellen Hylland Eriksen og Agenda er tilhengere av, bryter ned det norske fellesskapet. Sosialdemokrater som mener at fellesskap er viktig, burde reflektere over dette.

Hylland Eriksen sier at identitet inngår i en «hierarkisk ekskludering som ubevisst blir naturalisert, det vil si oppfattet som naturlig og ikke et produkt av maktforskjeller», og videre at det er «empirisk grunnlag for å si at guttene i Kongo (Tjostolv Moland og Joshua French) ville ha fått en annen behandling av det norske utenriksdepartementet og norske medier om de hadde vært svarte. Det sitter jo norske statsborgere i fengsel flere steder i verden, ofte kummerlig og uten en akseptabel rettsprosess, uten at norske avislesere eller politikere bryr seg nevneverdig om dem.»

Ja, det er empirisk grunnlag for å si at hvite identifiserer seg med andre hvite, og at svarte identifiserer seg med andre svarte. Det er en banalitet. Det er naturlig menneskelig psykologi.

Maktforskjellene Hylland Eriksen beskriver, er et produkt av menneskets naturlige tilbøyelighet til å identifisere seg med andre som er som en selv. At de fleste journalister, politikere og avislesere i Norge er hvite, er en konsekvens av at landet har vært befolket av hvite i flere tusen år. Og disse hvite menneskene føler mer slektskap med andre hvite. Mennesker oppfører seg som mennesker.

All identitet innebærer avgrensning og ekskludering. Vår identitet formes i møte og sammenligning med andre. Jeg er meg fordi jeg ikke er deg. Vi er nordmenn fordi vi ikke er svensker eller afrikanere. Uten avgrensning har vi ingen identitet. Den «hierarkiske ekskluderingen» Hylland Eriksen snakker om, er en følge av at vi er nordmenn. For svensker er selvsagt mindre forskjellige fra nordmenn enn afrikanere. Å bebreide nordmenn for å tenke slik, er å bebreide dem for å være nordmenn. Det er for så vidt ikke bare nordmenn som tenker sånn. Hvor mange svarte mener at det ikke er større forskjell på gambiere og nordmenn enn på nordmenn og svensker? Den dagen nordmenn ikke lenger avgrenser på den måten, har vi endret identitet, for vår identitet er nettopp dette: Summen av alle avgrensninger vi gjør mot andre. Å ønske at vi skal slutte å avgrense ut fra hudfarge, er implisitt å ønske at vi skal endre en del av vår identitet. Er det ille å motsette seg det? Er vi dårlige mennesker hvis vi vil beholde hele vår identitet og ikke bare deler av den? Det anses som god tone i våre dager å mene at hudfarge er uvesentlig og heller knytte sin identitet utelukkende til verdier og kultur. Men å anse ens biologi som en vesentlig del av hvem man er, er ikke nødvendigvis rasistisk. Jeg blir ikke fornærmet av at en somalier betrakter meg som mer forskjellig fra ham enn en etiopier på grunn av min hudfarge, uansett om vi møtes i Norge eller Somalia. Vi kan selvfølgelig være venner uansett. Det er misforstått å tro at vi må nedtone vår identitet for å vise respekt. Vi kan selvsagt være stolte av hvem vi er samtidig som vi respekterer andre. Å respektere andre er å respektere deres identitet. Hvis Hylland Eriksen ønsker å bidra til økt gjensidig respekt mellom mennesker, kan han begynne med å vise større respekt for nordmenns identitet.

Hvor mye forståelse har han for alle nordmennene som vil føle at hjemlandet deres mister sin identitet hvis Norge tar inn 1,5 millioner innvandrere til? Oslo har allerede endret karakter så radikalt at flere innfødte ikke føler seg hjemme der lenger. Men Hylland Eriksen ser ikke ut til å bry seg, eller se hvor skadelig det er for et samfunn at folk mister tilhørighetsfølelsen til det. Han vil bare ha mer av det som skaper denne fremmedgjøringen. Det er kanskje ikke så rart, når han ikke kan fordra kulturen majoriteten av nordmenn identifiserer seg med. Men somewheres som knytter sin identitet – hvem de er - til stedet de kommer fra og den tradisjonelle norske kulturen, vil føle at de mister en del av seg selv hvis hjemstedet eller landet deres forvandles til det ugjenkjennelige.

Hensikten med artikkelserien Motpoler, som Hylland Eriksens artikkel inngår i, er, ifølge Agenda Magasin, å «forsøke[] å komme til bunns i hva den moderne kulturkampen egentlig dreier seg om.» «Hvorfor blir kampene så intense?», spør de. Mitt svar er at det er fordi kampene handler om identitet. Vår identitet er hvem vi er. Det er et eksistensielt spørsmål. Vestlige land er i ferd med å omgjøres til helt andre steder som en følge av migrasjon på et nivå vi ikke har sett siden folkevandringstiden for 1 600 år siden. Stadig flere og større områder som har vært europeiske i hele den europeiske sivilisasjons historie, ligner mer og mer på Midtøsten eller Afrika. Det vekker naturligvis sterke følelser hos europeere som er glad i sine land. Det man er glad i, vil man bevare og ikke forandre til noe fundamentalt annet.

I tillegg trekker flere og flere konklusjonen at det nye samfunnet vi er i ferd med å skape, rett og slett ikke er en forbedring. Det har skjedd tidligere i Europas historie at mennesker på venstresiden har vært overbevist om at det de tror på vil skape en bedre verden, men endt opp med å forverre den. Ifølge marxistisk ideologi skulle kommunismen frigjøre arbeiderne, men det var ikke akkurat det som skjedde i de europeiske landene der kommunisme ble innført. Makthaverne i Øst-Europas kommuniststater fortalte folket at de var blitt frigjort, men folk forstod at det ikke var sant. De kunne se at øst-europeerne ble mindre frie enn vest-europeerne etter innføringen av kommunisme. Til slutt gjorde de opprør, og kommunismen kollapset.

I dag blir vest-europeere fortalt av akademikere, politikere og journalister på venstresiden at de blir kulturberiket, men stadig flere ser noe annet. Det er vanskelig å benekte at vi har mer etniske og kulturelle konflikter i Norge nå enn før. Hvor mange så på islam som en trussel mot norsk kultur i 1960? Hvor mange gjør det nå? Skulle ikke venstresidens politikk skape forbrødring? Hvor mange nordmenn ble utsatt for rasisme før vi ble flerkulturelle? 
Hvor mye grov vold ville vi hatt i Oslo i dag hvis vi hadde ført samme innvandringspolitikk  som Ungarn de siste 50 år? Hvor mye ekstremisme? Får vi et tryggere samfunn når venstresiden styrer?

Vi lever midt i et voksende opprør mot den pågående samfunnsutviklingen og elitene som er ansvarlig for den. I USA er opprøret i full blomst, i Norge er det gryende. Men det er ikke bare et opprør mot en negativ samfunnsutvikling. Det er intet mindre enn en eksistensiell kamp for den europeiske sivilisasjons identitet. Eksistensielle kamper blir intense.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt