Å sammenligne tjenesteordninger med slaveri blir å utfordre Gud

Mange, også kristne, gir for tiden uttrykk for at tjenesteordninger med ulike roller for kvinner og menn er diskriminerende mot kvinner. NT fremstiller imidlertid ulike ansvarsroller for kvinner og menn som Guds vilje, og lærer at det ligger innbakt i skapelsen. Å hevde at en slik ordning innebærer urett overfor kvinner, medfører følgelig en anklage og mistro imot Gud for å ha lagt ned en dårlig og diskriminerende ordning i skapelsen. De fleste prøver å omgå det, og tar som utgangspunkt at Gud umulig kan ha ment det slik, og at de skriftord som ut fra skapelsesberetningen lærer ulike roller i ekteskap og menighet, ikke kan være å anse som Guds ord, men som meninger fra datidens skriftlærde og teologer, - meninger vi ikke bare er fri til, men også etisk forpliktet til å vurdere på nytt i lys av vår situasjon og innsikt. Forsøk på å omtolke Paulus` ord blir så kunstige tolkninger at de fleste har gått bort fra det, og i stedet åpent erklærer at de ser saken annerledes enn Paulus gjorde i sin tid.

Blant andre har Ketil Jensen tidligere fremsatt en vel gjennomtenkt argumentasjon der han sidestiller opphør av slaveriet med kvinnefrigjøring, - et synspunkt han også nylig har målbåret. Jeg ser hans anliggende om ikke å holde oss til en lære og menneskebud som ikke har grunnlag i Skriften, og ikke å legge unødige begrensninger på hvilke roller og posisjoner kvinner kan inneha i våre forsamlinger. Jeg mener likevel at argumentene han fremfører ikke er holdbare.

Han baserer sin argumentasjon delvis på at de konkrete tekster er vanskelige å tolke, og at vi dermed ikke kan la de være bestemmende for våre konklusjoner. Bl.a. spør han retorisk: ”Paulus skriver om skapelsen; Adam ble skapt først, deretter Eva og så videre. En sak som begrunnes i skapelsen står sterkt, men hva betyr det for skapelsesargumentet her at det samme argumentet er brukt i 1. Kor 11 i forbindelse med hårlengde og tildekking av hodet?”

Jensens tanke synes å være at siden vi i vår tid og kultur ikke kjenner oss forpliktet til å kreve at kvinner skal ha langt hår og tildekke hodet når de ber, så vil det ikke være oppsiktsvekkende om det også er andre forhold Paulus begrunner med skapelsen, som vi i vår tid og i vår kultur ikke kjenner oss forpliktet på.

Jeg kan ikke annet enn å se en svekket tillit til Paulus og brevene vi har fra ham i NT i en slik uttalelse.

Jensen forholder seg ikke til et tolkningsprinsipp hvor man skiller mellom grunnleggende ordninger, anliggende og prinsipper, og slik disse kommer til uttrykk i ulike kulturer. Siden kulturer er forskjellige (og dessuten naturen, som Paulus også henviser til, gir ulik hårfrisyre i ulike folkeslag) vil en naturlig utleggelse av dette avsnittet være å si at Paulus` anliggende er at kvinner og menn anerkjenner sine respektive ansvarsområder, funksjoner og roller. I den jødiske kultur han levde, innebar det i praksis noe annet enn vi tenker vil være naturlig i vår kultur. Men prinsippet og ordningene Paulus underviser om, kan vi ikke forkaste om vi tror at Paulus var Jesu apostel. Et mer åpenbart eksempel er jo at vi ikke anser det som nødvendig å slutte å håndhilse og begynne å hilse med kyss, for å være tro mot Paulus` oppfordringer til å hilse med hellige kyss. Paulus anliggende er selvfølgelig at vi skal være åpne for hverandre, vennlige og oppmerksomme. Noe vi også kan uttrykke med håndhilsning og vennlige blikk og smil.

Ikke minst ettersom apostelen begrunner ulike ansvarsroller i Guds skapergjerning, må også vi i vår tid besinne oss på det, ha tillit til at det er en god og tjenlig ordning, og etterfølge også denne Guds vilje og ordning. Vår utfordring blir å finne hvordan vi kan være tro imot det i vår tid og i våre sammenhenger, - samtidig som vi ikke gir unødig smale og hemmende konkretiseringer.

For dersom apostelen har rett, og dette er en Gud-skapt ordning, vil vi komme i opprør mot Gud ved regelrett å se bort fra dette prinsippet. Det er ingen bagatell. Vi ser et eksempel på hvor det fører hen å ikke akseptere de valg og de ordninger Gud har fastsatt, i 4.Mos 12,1-15.

Og her synes jeg både Jensen og andre som slår inn på denne type argumentasjon nettopp ikke viser denne tillit, men tvert imot åpent omtaler selve ordningen som diskriminerende, som lite medmenneskelig og nestekjærlig, - og at slike ordninger setter unødige og hemmende grenser for kvinner med ”nådegaver og kall”. Argumentet kan ikke følges. Det kan ikke være enkeltpersoners opplevelse av hva som er deres egne eller andres kall og nådegaver som alene kan være veiledende. De forordninger Gud har skapt og den veiledning han har gitt i sitt Ord må være overordnet. Ettersom Gud er god, må vi finne en positiv, og i det minste en lojal måte å tenke om, og omtale Guds ordninger på. Et liv i Kristi etterfølgelse er et liv i lydighet; ja vi er ved Ånden innviet til lydighet, (1. Pet 1,2) og slik ”bundet av det som er rett”. (Paulus i Rom 6,20)

Det har lenge vært hevdet av liberale teologer at vi må se på kristenhetens utvikling som en progresjon i erkjennelse både av Kristi person og gjerning, og av etiske forhold. Resultatet er at vi har prester så vel som biskoper som åpent tilkjennegir at de sier en ting i liturgien, men tenker noe helt annet i sine bibelstudium og prekenforberedelser. Hvert eneste ledd i vår trosbekjennelse uthules, og kirken gjøres klar for antikrist. Bibelen taler veldig alvorlig om disse ting.

Et nærliggende eksempel på denne progressive tankegang på det etiske området finner vi jo da i at alle kristne nå mener at slaveri strir imot Bibelens samlede budskap, selv om det i en viss form blir akseptert både i GT og NT. Mange tar en kortslutning over til å tenke at også ulike roller og ansvar for kvinner og menn må defineres som (kvinne)undertrykkende ordninger som vi må frigjøre oss fra i lys av vår tid og med vår erkjennelse. Dermed har man ikke bare tatt et oppgjør med slaveriet som Abraham tok med seg fra det hedenske Kaldea, og også møtte i Kanaan, og som israelittene videre tok med seg fra Egypt, - man har også tatt et oppgjør med apostelen Paulus` skaper-forståelse av forholdet mellom kvinne og mann i ekteskap og menighet.

Det er for øvrig viktig å påpeke at verken GT eller NT aksepterer all type slaveri. GT påbyr dødstraff for å røve mennesker og selge dem (2. Mos 21,16) og Paulus sier at Guds lov vil dømme slavehandlere. 1. Tim 1,10.

Vi ser også at israelittene ble i GT oppfordret til å gjøre alt de kunne for å unngå at deres landsmenn skulle ende opp som slaver, og å behandle dem som bør. (3. Mos 25 og 5. Mos 15) Men vi må ta i betraktning at det var den tids måte kriminelle og gjeldsslaver måtte gjøre opp for seg på, - og at det for andre var eneste mulige måte å få mat og opphold på. Der fantes rett og slett foreldre som ikke så noen annen utvei enn å selge sine barn som slaver. Dette var lenge før vi hadde sosialtrygd, og forsikringer mot tyveri m.m., og før lovbrytere etter noen år i fengsel på fellesskapets regning, får dekket leveutgifter fra fellesskapet om de ikke klarer å brødfø seg selv. Slike gode ordninger var enda ikke mulige.

Og hva er egentlig mest medmenneskelig om noen har gjort en grov kriminell handling, - å lenke vedkommende dag og natt i seks år i et mørkt og kaldt fangehull, eller å kreve at vedkommende skal arbeide for kost og losji i seks år? Hva er verst av å tigge for sitt daglige brød, eller kanskje måtte selge seg selv, - og å være tjenestejente i en familie? Og hvordan ville du reagert om en som hadde brent ned huset ditt, og var dømt til seks års arbeid hos deg som erstatning, - og Paulus kom og sa at du bare skulle slippe ham fri etter noen måneder? For øvrig utfordret heller ikke Jesus datidens gjeldsinnkreving av mennesker som ikke lenger kunne betjene sin gjeld, ved at de måtte selges som arbeidskraft. Matt 18,25. Alternative gjeldsordninger og velferdsordninger var jo ikke på plass! Selv om de nok ønsket, hadde ikke de kristne mulighet til å kjøpe ut alle slaver, - og heller ikke til å gi dem arbeid eller gi startkapital til å starte egen virksomhet. Heller ikke kunne de utfordre romerriket på den tid. Først skulle evangeliet om frelse lyde, for fri og for slave. Bedre levebetingelser kom først med utvikling av jordbruk og andre næringer, og kristendommens utbredelse og innflytelse på lover og ordninger.

MEN, den harde og umenneskelige behandling av slaver blir ikke akseptert i NT. Ef 6,9; Kol 4,1; 1.Tim 6,2 og brevet til Filemon. Og selv om det synes å være veldig milde straffer for vold mot slaver i ordningene vi ser i GT, må vi huske at fysisk straff noen ganger var eneste middel til å få enkelte som var idømt straffarbeid til å arbeide. Disse forordningene var IKKE ment som fullkomne uttrykk for Guds vilje, men skulle være lover som det på den tid var mulig å dømme etter, i et samfunn av syndige mennesker, - og dessuten bestående av både troende og ikke-troende. Som kommentaren i Geneva Study Bible sier til 2. Mos 21,21 går nok en slik slaveherre fri iht dommerens dom, men i Guds øyne er han en morder. Slik forklarte også Jesus Moseloven. Matt 19,8. Sml også Jesu ord i Bergprekenen om hva vi egentlig er skyldige til i Guds øyne kontra hva Moseloven sier vi er skyldige til.

Jeg kan ikke annet enn å se at vi i denne saken har å gjøre med to grunnleggende ulike syn på hvem Paulus var. Den ene siden ser på ham som et barn av sin tid, en skriftlærd, en teolog og misjonær i sin tid og sin kultur. En vi står fritt til å være enig eller uenig med, eller anse hans meninger som urelevante for vår tid. Den andre siden bekjenner en tro og tillit til ham som Kristi utvalgte apostel slik NT lærer, som Kristus gav sine åpenbaringer til, og som Den Hellige Ånd ledet og veiledet, og som de andre apostler anerkjente som en som hadde fått en særlig visdom fra Gud. F.eks 2. Pet 3.15. Dette var tydelig også Paulus sitt eget utgangspunkt både for å forkynne til menighetene og i de brevene han skrev, som f.eks når han sier til Tessalonikerne at de gjorde rett i å ta imot det han og hans medarbeidere forkynte, som Guds ord, og ikke menneskeord og menneskelig visdom. 2. Tess 2. Ja, det var nettopp den måte å ta imot Ordet på som førte dem til omvendelse, og til å tjene Gud på rett vis og med et nytt hjerte.

Det er ellers påtagelig at den bevegelse som vil kjempe frem kvinners ”rettigheter” i menigheter og kristne organisasjoner i stor grad har samme språk og samme slag begrunnelser som de vi finner i den sekulære kvinnebevegelsen. Det er snakk om posisjoner, karriere, innflytelse og makt. Det reflekterer ikke det sinn den får som har tatt imot Guds ord og hatt et møte med Jesus, og som resulterer i bekjennelsen av Jesus Kristus som Herre og Mester. Ifølge Jesus er ikke løsningen på evangeliets manglende utbredelse våre evner og anlegg, og realiseringen av våre ideer og visjoner, men å være i ham.

Angående Paulus’ bruk av betegnelsen ”hode” for Kristus i 1. Kor 11 argumenterer noen med at dette ordet bør oversettes med ”kilde/opphav” slik det greske ”kephale” ble brukt av de greske filosofer, og dermed mener man at Paulus ikke snakker om lederskap i dette avsnittet. Hva som i så fall er hans anliggende, og hva som da blir sammenhengen i argumentasjonen, blir da veldig kunstig og utydelig. Ser en nærmere på avsnittet under ett, kan jeg ikke se annet enn at det er svært tydelig at Paulus taler om lederskap og underordning. Det er da også kunstig å oversette med et annet ord i v 2 enn i v 3, når Paulus bevisst brukte samme ord for å få frem sitt anliggende. Og som svar på innvendingen om at det ikke gir mening at Jesus Kristus skal være underordnet Faderen, er det nok å henvise til de mange steder der Jesus fremhever at han taler de ord han har fått fra Faderen, at det er hans mat å gjøre Faderens vilje, og andre steder i NT som taler om at han lærte lydighet, og var lydig, og Paulus ord i 1. Kor 15,24-28 hvor det ordrett sies at Sønnen skal underordne seg Gud. Og det uten at det er noe som helst nedverdigende i det, fordi Sønnen og Faderen er ett i tanke, sinn og vilje.

Dessuten, det ER faktisk flere andre steder hvor Paulus bruker "hode" i betydning leder/fyrste, - som i Kol 2,10, og Ef 1,22, hvor preposisjonen "over" (gresk hyper) tydelig angir en strukturell orden. I Kol 1,18 ser vi at Paulus knytter begge betydningene til "kephale" – både kilde/opphav og "den fremste".

Uansett, selve temaet er Paulus tydelig på også i andre brev. Ikke minst i Ef 5 hvor også "kephale" er brukt, og hvor Paulus sier at Kristus er hodet på det legemet som vi er lemmer på. Altså for kirken. Som skal underordne seg Kristus. Det er klart nok hva apostelen lærer.

Vårt ansvar i vår tid er ikke å frigjøre oss fra Bibelens ord, men å leve de ut med den kjærlighet, ydmykhet, offer, gjensidig respekt og underordning som Paulus lærer med utgangspunkt i Jesu eksempel. I hver generasjon finner vi eksempler på innbilske menn som har utøvd sitt ”lederskap” med en kjødelig autoritet og maktnytelse. Vi er helt avhengige av kvinners råd, synsvinkler, vitnesbyrd og tjenester ut fra de nådegaver Gud gir den enkelte. Men ifølge Paulus betyr ikke det at de må innsettes som eldste og pastorer.

Det kan ikke bli ro i et fellesskap av mennesker som av hjertet vil følge vår Herre Jesus Kristus, før tilliten til og troen på Jesu og hans apostlers ord nettopp er det som konstituerer og er selve grunnlaget for fellesskapet, og hvor deres veiledninger blir sett på som ufravikelige.

Dersom utviklingen går i sekulær og religiøs retning, og troskapen mot Guds ord opphører, blir Jesu sanne etterfølgere fremmedgjort og har ikke annet valg enn å danne nye fellesskap. Det har alltid vært en trist og smertefull del av den sanne kirkes historie.