Aktive og levende tros- og livssynssamfunn er et gode
Tros- og livssynssamfunnene har alltid hatt en viktig plass i samfunnet vårt, i alle livets faser, i glede og i sorg. Det er et gode og noe som fortjener samfunnets fulle støtte. Tros- og livssynssamfunnenes sosiale innsats er viktige som samfunnsskapende kraft. Den norske kirke har vært spesielt viktig som samfunnsbygger, og er det fortsatt. Kirken har i stor grad formet det samfunnet vi lever i.
Det diakonale arbeidet som drives, i stor grad baser på frivillighet, gir håp til mange. Det norske samfunnet ville blitt fattigere uten. Historisk sett må vi ikke glemme at religion har gitt noe av de største bidragene til religions- livssynsfrihet og menneskerettigheter både i vårt land og mange andre steder i verden. Samfunnene er viktig for oss som samfunn og for enkeltpersoner.
Mange av de sosiale ordningene vi kjenner i dag ble startet av frivillige, og nærmere bestemt kristne miljøer. Det var kristne ildsjeler som frivillig startet barnehjem og eldreomsorg – ikke politikere. Slik ble vårt sosiale sikkerhetsnett bygget nedenfra.
Historisk skille mellom kirke og stat, men ikke mindre religion i samfunnet
Skillet mellom kirken og staten har vært viktig, og en seier for trosfriheten. Men det betyr på ingen måte at ikke staten skal ha en aktiv tros- og livssynspolitikk. Skillet mellom kirken og staten er ikke et skille mellom kirken og samfunnet. Å ikke lenger ha en statskirke gjør ikke religion mindre viktig i samfunnet vårt. Det gjør ikke samfunnet vårt religonsnøytralt. Statens oppgave i tros- og livsynsspørsmål skal være å tilrettelegge for at de ulike tros- og livssynssamfunnene best kan få utfolde seg. Det innebærer en tillit til disse og en tilretteleggelse for deres aktiviteter uten for mye innblanding fra myndighetene. Det er viktig i forsvaret av tros- og livssynsfriheten nettopp fordi denne friheten skal gi mulighet for fri tros- og livssynsutøvelse og et mangfold av religiøse uttrykk på samfunnenes egne premisser. Det er ikke statens oppgave å bestemme hvordan disse skal se ut. Tros- og livssynssamfunnene skal få styre seg selv, og vi skal være rause i møte med ulike religionsuttrykk.
Jeg ønsker at det skal være rom for utrykk for troen i samfunnet vårt og vil motarbeide en utvikling der tro og livssyn gjemmes bort i det private rom. For mange av oss er det vi tror på – eller ikke tror på – en viktig del av vår identitet. Jeg ønsker ikke et samfunn der vi føler at vi må legge igjen denne delen av oss hjemme, der vi streber etter en nøytralitet i samfunnet. Ingen av oss er nøytrale, og det skal vi få lov til å bære med oss også i det offentlige.
Jeg vil ikke ha et religionsnøytralt samfunn. At det er en gode og noe positivt for rausheten og mangfoldet tror jeg er misforstått. I en tid der berøringsangsten for det religiøse kan synes stigende og tro tidvis blir møtt med mistenksomhet, vil jeg oppfordre til toleranse og nysgjerrighet. Da trenger vi mer tro i det offentlig rom, ikke mindre! Norge er et flerreligiøst samfunn med tros- og livssynsfrihet for alle, og jeg vil oppfordre til nysgjerrighet, heller enn til å oppfordre til å holde religion som noe privat som ikke hører hjemme i offentligheten. Det bygger ned fordommer, øker kunnskapen og skaper et rausere samfunn med mer aksept og forståelse for andre mennesker. Et liberalt og tolerant samfunn tør å la se prege av ulike religiøse aktører, ytringer, symboler og uttrykk i vårt offentlige rom.
Likebehandling av liten og stor
Gjennom denne loven videreføres en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk med gode finansieringsordninger som ivaretar både Den norske kirke og likebehandler alle tros- og livssynsamfunn. Samfunn med minst 50 medlemmer skal ha rett på tilskudd. Jeg er stolt av at også mindre trossamfunn skal ha lik rett på tilskudd som større.
Arbeiderpartiet har fremmet forslag om et minimum på 500 medlemmer for å få tilskudd. De gjemmer seg bak at det økningen av trossamfunn vil skape problemer for tilsyn, i stedet for å glede seg over mangfoldet som skapes og som beriker landet vårt. Det er i realiteten en struping av alle små og uavhengige menigheter, og en blir straffet for å ikke være en del av en større organisasjon. Omtrent tre fjerdedeler av norske trossamfunn ville da mistet støtten. Det vil også ramme mindre menigheter i distriktene. Jeg mener det er et direkte angrep på trosfriheten og et direkte angrep på distriktsnorge. For KrF er det helt sentralt at vi ivaretar mangfoldet og friheten menigheter ar til å organisere seg slik det passer dem!
Trossamfunnene skal få styre seg selv
At tros- og livssynssamfunnene i så stor grad som mulig skal få styre seg selv er viktig. Disse skal ikke bli behandlet som redskap for politikere for å oppnå deres mål. Derfor er jeg veldig skeptisk til å gå inn og styre hvem som besitter hvilke verv, slik Arbeiderpartiet langt på vei tar til orde for. Tros- og livssynssamfunnene er ikke et middel, men et mål i seg selv. Av og til må vi tåle å bli utfordret på meninger som ikke passer overens med de vi selv besitter. Det er ikke statens oppgave å overstyre dette.
Et raust, livssynsåpent samfunn
Tros- og livssynsloven er et eksempel på hvordan et raust samfunn skal håndtere og heie frem et samfunn bestående av mange ulike religiøse uttrykk. Et livssynsåpent samfunn er et gode, og det skal vi ivareta.