Spaltist Maryam Trine Skogen

Blogger og student

Jeg er ikke livets regissør

Vi må snakke om døden, sa 17-åringen med den største fortrolighet. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare.

Publisert: 4. mar 2020  /  585 visninger.

For mange år siden da, jeg var nykonvertert muslim, fikk jeg god kontakt med en nabofamilie der jeg bodde. De er muslimer fra Irak, og ble hjertens glade over min begeistring for deres religion. Fra den dagen av fikk jeg et nytt hjem. Det var middagsinvitasjoner, bursdagsfeiringer, gaver og samtaler om stort og smått. Familiens eldste datter kom innom meg hver dag etter skolen og presenterte meg for nye tema. Det kunne være å lage tradisjonell arabisk mat fra bunnen av, muslimske tradisjoner og teologiske spørsmål. Det var en utrolig fin tid. En av våre samtaler skulle forandre noe i meg for alltid.

Ville ikke tenke på det

– I dag skal vi snakke om døden, sa hun uten å blunke. Jeg kjente hvordan frykten kom over meg, og min manglende lyst til denne samtalen bekjente seg i kroppslig ubehag.

– Ja, for vi må være forberedt. Alle sjeler skal smake døden og hver dag er vi én dag nærmere graven, sa den unge piken som fortsatt gikk på videregående skole. Inne i meg var det kaos. Nei, dette hadde jeg ikke lyst til å tenke på. Tvert imot hadde jeg hele livet unngått å snakke om egen død. Når noen døde var det trist og leit, men viktig å holde på en armlengdes avstand. Ikke la sorgen ta overhånd.

Kan skje når som helst

Det er naturlig å dø når man blir gammel, forhåpentligvis mett av dage og full av lykkelige minner. Sykdom og ulykker var tragiske og ikke noe man kunne gå rundt å tenke på. Døden bare skjedde, og inntil den tid ville jeg høre minst mulig om den. Som barn sa jeg til moren min at jeg var redd for å dø. Det trenger du ikke å tenke på, svarte hun. – For det er så lenge til.

Men det var ikke sant. I et livsperspektiv vet man aldri når vår siste dag kommer. Og det er absolutt ingen selvfølge å bli gammel selv om forventet levealder for kvinner i Norge er 84,3 år. Det skulle jeg komme til å kjenne på kroppen da jeg senere mistet både bestemor, mor og min datters oldemor på farssiden. Matriarkene lå nå i jorda. For hvert menneske som går over i evigheten endres relasjonen til gjenfortelling av minner. Det som var er ikke mer.

Naturlig samtale om døden

I god memento mori-stil ledet min nabo meg igjennom meningen med livet, hva som skjer med kroppen i dødsøyeblikket, hva som skjer med sjelen og hvordan man vasker, svøper og ber for et lik. Hva religionen forteller skal skje med sjelen etter døden, i ventetiden i graven, oppgjørets time og senere det evige liv hos Gud. Om nåden. Om håpet. Om kjærligheten.

Jeg vekslet mellom å lytte, gråte, kjenne på frykt og så på fred. Jeg var 35 år og hadde for første gang en helt naturlig samtale om å dø. Med en ungdom som var mye tryggere enn meg på temaet. Jeg skulle komme til å lære at folk som lever tett på krig, fattigdom og tradisjonelle kulturer har et mye mer avslappet forhold til livets utgang og til skjebnen som de tror ligger i Guds hender. Med tillit til at det som skjer er ment å skje. Hun fortalte om sin egen brors dødsfall i hjemlandet. Hvordan ulykken inntraff og familien ikke hadde forstått alvoret. Da de fikk legehjelp var det for sent. Hvordan familien hadde grått og sørget, men samtidig elsket den Gud de trodde hadde latt dette skje. Det var noe paradoksalt i at Gud kunne både skape og ødelegge, gi og ta. Men aldri hørte jeg en klage over den realiteten. Aldri påsto hun at Gud var ond av den grunn.

Jeg er ikke regissør

Jeg tenker ofte på denne min første alvorlige samtale om døden. Hvor viktig det var å gå frykten i møte og bli fortrolig med overgangen til evigheten. I tider med ekstra mye frykt for alvorlige sykdommer eller når andre dør, så klarer jeg å stole på at min avgang kommer når den skal og ikke før. At min oppgave er å være Guds tjener, ikke regissør. Min egen dødelighet farger derfor det livet jeg har igjen. Det evige livet er noe ganske annet enn det livet vi kjenner nå. Men livet her er ikke mindre verdifullt av den grunn. Det er nå jeg lukter furuskog, elsker og danser. Det er i dag jeg lever. Alt er midlertidig og det gjør det ekstra flott å få være her akkurat nå.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere