Ingrid Vik

30

Adjø solidaritet?

Skal vi endre verden, må vi ut av de retoriske kampsonene og inn i et realpolitisk modus. Det er til det beste for Norge og verden for øvrig.

Publisert: 2. mar 2020

Ingrid Vik

Religionsviter

Det brygger opp til en ny politisk diskusjon om norsk utenrikspolitikk. Verden endrer seg, og politikken må følge etter. Nye stormakter gjør seg gjeldende, gamle stormakter har vendt blikket innover. Internasjonal rettsorden svekkes, vi ser økte spenninger mellom øst og vest. Dette påvirker Norge – og det får betydning for innretningen av utenriks- og utviklingspolitikken.

Nye handlemåter

Det betyr trolig at balansepunktet mellom real- og idealpolitikken vil flyttes. Det er utfordrende for mange, ikke minst for bistandsorganisasjonene som kjemper for sine prosjekter og målgrupper. Alle har sine hellige mandater og kjepphester, engasjement og interesser. Resultatet er at debattene stopper den frigjørende tanken – og vi sitter fast i status quo.

Men situasjonen i verden krever nye handlemåter og derfor nye måter å diskutere utenriks- og utviklingspolitikk på. Det betyr på ingen måte adjø solidaritet, men det bør bety takk og farvel til en utviklingspolitikk som til nå har vært fritatt politiske prioriteringer. Jeg minner om tallet: Nesten 40 milliarder blanke kroner på bistandsbudsjettet i 2020.

Komplekst og sårbart

Da vi rundet tusenårsskiftet for 20 år siden, var Norge en idealistisk utenrikspolitisk storspiller på høygir – en stolt fredsnasjon og en humanitær stormakt. Men i takt med nye politiske strømninger og realiteter har språket om politikken forandret seg. Politikerne er opptatt av å få fram at det vi gjør ute, er bra for Norge. Bistand, fredsdiplomati, rettighetsarbeid – alt kan beskrives som norsk interessepolitikk.

Og delvis er jo dette sant. Hendelser og utviklingstrekk i Syria, Mali eller Afghanistan skjer ikke i et vakuum, men har ringvirkninger som også berører Norge. I tillegg er de store spørsmålene i vår tid grenseoverskridende: Klimaendringer, epidemier, fattigdom og migrasjon er spørsmål som bare kan løses gjennom bredt internasjonalt samarbeid.

Samtidig er ikke alt Norge gjør interessestyrt – og det trenger det da heller ikke å være. Mitt anliggende handler ikke om at vi skal avvikle idealpolitikken – men om vår evne til å omstille oss og til å faktisk endre politikken i tråd med dagens og morgendagens virkeligheter. Fra UDs side er det heller ikke mangel på analyser og strategier. Flere stortingsmeldinger gjennom de siste årene får tydelig fram kompleksiteten og sårbarheten i en globalisert verden og om forholdet mellom sikkerhet hjemme og ustabilitet 
ute.

Innbakt treghet

Snarere handler det om politisk mot til faktisk å prioritere. Noe handler også om organisering og strukturer. UD er en supertanker som det tar lang tid å snu. Tregheten i systemet ligger også innbakt i interne fagkulturer og i skottene mellom dem. For eksempel mellom de som driver med utviklingspolitikk og de som driver med sikkerhetspolitikk. Der har det aldri vært mye samhandling på tvers. Det har betydning når strategiene forteller oss at utviklingspolitikk og sikkerhetspolitikk i mange tilfeller er to sider av samme sak.

Noe handler også om diskurs – altså om politiske debatter som påvirker politikkutviklingen. I skrivende stund er Erna Solberg i Brussel for å diskutere flyktningsituasjonen på grensen mellom Tyrkia og EU. Det bringer minnene tilbake til debattene i 2015 som i realiteten endret Europa og som fortsatt preger hvordan vi snakker om innvandring og integrering.

Det paradoksale den gang var at diskusjonen nesten utelukkende handlet om hvor mange flyktninger Norge skulle ta imot. Altså en ren, innenrikspolitisk debatt. Den er selvsagt betydningsfull, men støyen fra denne skygget over en enda viktigere diskusjon; nemlig om hvordan Norge kan bidra - økonomisk og politisk - til et skape et internasjonalt krafttak for å bistå og skape framtidshåp for millioner av flyktninger i sine nærområder. Selv 100.000 flyktninger til Norge har ingen som helst innvirkning på de store migrasjonsutfordringene verden står ovenfor. Med våre milliarder satt av til utvikling, kunne vi utvilsomt ha tatt en enda større pådriverrolle internasjonalt. Men det ville med nødvendighet fått konsekvenser for andre deler av utviklingspolitikken.

Ut av kampsonene 

Det er krevende å endre verden. Det krever kunnskap, politisk mot, men også nøktern analyse, mer enn engasjement og bankende hjerter. Vi må ut av de retoriske kampsonene og inn i et realpolitisk modus slik at diskusjonene framover kan handle om hvordan vi best kan utnytte våre ressurser til det beste for Norge og verden for øvrig.

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere