Gudveig Havstad

2

Israel-Palestina, Kan det bli fred?

Som leder i en liten fredsbevegelse, var jeg i slutten av november med på å avholde et møte på Nesodden med denne tittelen, med Line Khateeb som innleder. Hun har mastergrad i Mitdøstenstudier, og plukker oliven med sin fars familie i Galilea hver høst, og opplever at det år for år blir vanskeligere og vanskeligere å få et levelig liv for dem som ikke er jøder, der det før det Ottomanske riket ble oppløst og oppdelt var naturlig at folk med jødisk, muslimsk eller kristen religion å bo og flytte seg mellom hverandre uten store konflikter.

Publisert: 1. feb 2020

Da jeg leste Roald Øyes innlegg om faren for at politisk venstrevridde,  skulle ødelegge muligheten for at Donald Trumps fredsplan skulle lykkes, ble jeg minnet på det intense ønsket jeg fikk om å vekke medkristne og jøder i Norge som tror på at det vil oppnå fred ved at vi støtter Israelsk politikk pr. i dag. For meg som tilfeldig fulgte en ung palestiner i Gaza på Facebook et halv års tid før dette møtet, virker det nesten uforståelig . Jeg hadde sett en ung mann som brydde seg om sine medmennesker både på Gaza og ellers i verden, og sørget med familien som sørget når deres fedre, eller ungdommer ble drept av Israelske soldater ved grensegjerdet. Denne unggutten imponerte meg med sin vilje til å legge frem også det han var glad for, som søte småjenter, utdeling av mat og klær til de som var rammet av bombing, gamle bestemødre på vei til Mosken i sine flott broderte kjoler.

Men jeg ble ennå mer imponert over Line Khateebs historiske gjennomgang av befolkningsutviklingen i området fra sent på 1800 tallet og fram til i dag, med bilder av hvordan den palestinske delen av befolkningen på Vestbredden blir hindret i å dyrke sin jord, fordi deres landsbyer er gjerdet inn og det er hver dag begrenset adgang gjennom portene ut til jordene. Og gjerder rundt israelske bosetninger er satt slik at underjordigkse vannressurser er forbeholdt bosetningene. Også de fire Israel vennene som kom på møtet ble berørt av det hun fortalte og klappet som oss andre spontant. Hun  hadde selvfølgelig liten tro på at det skulle bli gode livvilkår for palestinere, for som dere som har fulgt med Roald Øyes innlegg over tid sikkert vet: arabestanten omkring foretrekker å klage over Israel, men helt uten å gi palestinske flyktinger deres område samme rettigheter som de som har bodd der sammenhengene fra før oppløsningen av det ottomanske riket. 

Men min sorg over denne situasjonen ble økt betraktelig av noe helt annet:  Gjennom arbeid inne psykisk helsevern har jeg i særlig grad blitt inspirert av psykoanalyse, og flere av dem jeg har satt aller størst pris på fordi de talte til intellekt og til følelser samtidig, og var jøder. Det samme opplevde jeg med Lise Khateeb, gløgg og god til å fortelle. Dette minnet meg om noe presten vi hadde i kirkehistorie på realskolen gjentok:Gud brukte det stedet hvor mange ulike folk og kulturer  møttes i midtøsten til sin åpenbaring. Og jeg la nå til minnet om hvor forskjellige folk på Toten var fra slik vi er i Oslo området, i løpet at tre års arbeid i psykisk helsevern for voksne skjønte jeg aldri at totninger på temamøter la inn lange pauser i sine innlegg, og viste meg slik som en altfor utålmodig Oslo dame, som tok ordet før folk var ferdige. Men så klart, på Toten dyrker de det som dyrkes trygt og alltid gir avling. Men det vi kaller det lovede land er også i vår bibel godt beskrevet som uforutsigbart, det kan bli uår av gresshoppesvermer, korn kan tørke på stengrunn, og få dårlig fold i blant tornene . Men de hadde  ikke valgt å fjerne krattene, kan det ha sammenheng med at de trakk vann opp av underjordiske vann-resurser, lik oliventrærne først bærer godt når trærne er eldgamle og røttene har nådd dypt? Jeg tenker meg at alle utfordringene kan ha skapt en kultur hvor det gjelder å gjette i mange retninger og å gjenfortelle det man har funnet klokt gjennom gode historier, som sammenfattet det intellektuelle og det følelsesmessige. Og det er måten Jesus ofte formidler sin tenkning til dem som lytter, om vi skal tro våre evangelier. 

Men evangeliene sier jo ikke at jødene bodde alene i landet vi kjente som Israel fra nedrullet kart i klasserom på barneskolen mens religionsundervisning var et hovedtema i norske skoler. I læreboken jeg brukte når jeg inspirer av en utviklighemmet ungjente nærmet meg katolks tro: Hollands katekisme for voksen ( Dansk utgave 1970) står det om Jesu avstamning: "hvem var han? hvor kom han fra?Han har vel tant den galilæske dialekt, for han stamddede fra den halvt hedenske, ikke særlig velremnommerde provins i nord: Galilæa..... Hans navn er ganske almindeligt: Jeschua." 

I to av historiene  fra eller om  jøden Jesus nevnes det annet folk, samaritanerene.  Han forteller en gang om en samaritaner som forstår bedre hvordan leve i vennskap med Gud enn det mange av de fremste blant jødene,  skriftlærde og fariseere, hadde forstått å etterleve. I Jean Vaniers utlegging av Johannes Evangeliumet ( som jeg regner med at holder mål, selv om vi som ofte har lyttet til hans retretter ut i fra nettopp Johannes evangeliet i øyeblikket er i sorg over at et aspekt ved hans liv slett ikke holder mål mendmennesklig sett) Jean forklare at samaritanene var en utbryter gruppe fra jødedommen, og at det var mye frykt og hat mellom gruppene som begge hørte til Abrahams barn. Jean tenkte at når Jesus i Johannes 4.7   ber den samaritanske kvinnen ved brønn om drikker, er dette å gi henne respekt hun ikke er vant til å få fra eget folk fordi hun hadde hatt mange menn og levde med en som ikke var hennes ektefelle, og slett ikke fra en jødisk mann, når hun svarer: "Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?  ", Jean  skriver at han tenker at Jesus i dette valg ønsker å bryte murerne som skiller samaritabdere og jøder, og letter etter enhet mellom Abrahams barn. 

Den lengsler deler jeg, ennå mer etter å ha sett hvor mye felles det er mellom de gode kultureren som finnes blant jøder og palestinere, kristne som muslimer ( jeg vet ikke hvilken religion de to palestinerne jeg har snakket med tilhører bare at det er fler muslimer enn kristne, og at de kristen blir stadig færre). Og jeg tror mer på den løsning som ble foreslått hos en annen i VLs verdidebatt om å bruke kjærlighet som metode fremfor å krangle om hvem som skulle ha mest rett og mest rettigheter.  Har du tenkt på den muligheten Øye?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere