Hva er typisk norsk? Er vafler, brunost, binders, ostehøvel, ja endatil hardingfele og dugnad, noe vi har importert fra andre land? Finnes det egentlig noe som kan kalles norsk kultur? Spørsmålene diskuteres heftig i et internasjonalt og multikulturelt samfunn. Selvsagt er mange verdier universelle og mange matretter importert, men for min egen del er det unødvendig å snakke ned våre egne tradisjoner for å respektere andres.
Flagget og språket er det i hvert fall ikke andre som deler med oss. Men selv norsk språk bygger på andre. Fra urnordisk oppstod norrønt, og dansk var som kjent skriftspråket her i landet til langt ut i det 19. århundret. Det vi kaller norsk i dag – vi holder oss endatil med flere offisielle varianter – er likevel særegent for Norge. Et språk er en dialekt med egen hær og marine, sies det litt spøkefullt når nasjonale språk skal defineres.
Anglisismer
Det internasjonale presset mot norsk språk er økende. Den største trusselen kommer selvsagt fra engelsk. Hverdagsspråket, særlig hos ungdom, inneholder ikke bare mange engelske ord som «å game, høre podkast og binge sitkoms». Utsagn som «å gjøre en forskjell» og «å ringe inn syk» viser at også ordstillinger anglifiseres. Særlig sterk er den engelske påvirkningen på fagspråket. På noen fagfelt, som i oljeindustrien, informasjonsteknologien og deler av medisinen, snakkes det om et domenetap, dvs. at norsk fortrenges til fordel for engelsk. En fersk offentlig utredning (NOU 2020:3) presiserer og innskjerper ansvaret universiteter og høgskoler har for å vedlikeholde og utvikle norsk fagspråk.
Kulturell sikringskost
Språket trues ikke bare utenfra. Språk er mer enn enkeltord, og mye av det handler om formuleringer som brukes i overført betydning, og må forstås ut i fra sin opprinnelse. Færre felles referansepunkter hos både barn og voksne gjør at det kan være vanskelig å snakke om kardemommeloven, keiserens nye klær eller det å rette baker for smed. Kjennskap til slike faste uttrykk forutsetter en kulturell sikringskost som først og fremst skolen må ta ansvar for.
Forståelsen av faste uttrykk ser også ut til å avta. Det trengs bakgrunnskunnskap for å forstå at det å ta seg vann over hodet ikke handler om drukning, og at prikken over i-en ikke er en grafisk konstruksjon. Slikt avsløres når bjørnetjenester og krokodilletårer får ny betydning. Og mer eller mindre bevisste feilformuleringer som «hummer og kanel», «mele sin egen syke mor» og «bøye seg i hatten» kaller på smilet.
Synkende bibelkunnskap
Knapt noen enkeltkilde har gitt opphav til så mange faste uttrykk i språket som Bibelen. Uttrykkene brukes stort sett uten tanke på hvor de kommer fra.
I politikken handler det ofte om «å svelge kameler» og «å tale for døve ører». Noen og enhver av oss «aner fred og ingen fare», retter «slag i luften» og jakter på «syndebukker». For ikke å snakke om «å skille klinten fra hveten» og det «å bli veid og funnet for lett». Og vi vet alle at våre «dager er talte».
Med økende sekularisering og synkende bibelkunnskap svekkes både kjennskapen til og forståelsen av slike formuleringer. Da blir også språket fattigere. For selv slike ord og uttrykk kommer ikke fra noen «sareptas krukke», og bruken av dem kan lett «falle på steingrunn». Brukes uttrykkene feil, kan det endatil oppstå «babelsk forvirring».