Verdidebatt

Å utrydde fienden

Hva kan skje dersom kollegaer som krangler slår i hjel konflikten med kjærlighet i stedet for å involvere fagforeningen?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Her om dagen satt jeg sammen med en eldre venn ved kjøkkenbordet vårt. Han fortalte om en konflikt på arbeidsplassen sin. En irritert kollega syntes at hun burde hatt hans jobb, og hun begynte å motarbeide ham og baktale ham på alle måter både profesjonelt og privat.

Jeg bestemte meg, mintes vennen min, for å elske i hjel konflikten. Han var spesielt vennlig, hjalp henne når han hadde mulighet og oppmuntret henne på ulike måter. Til slutt ble det umulig for henne å holde fast ved sin avsky. Hun snudde, og de ble gode kolleger.

Møte bomber med hjerter?

Det er en vakker historie, kanskje til og med rørende. Men i dag betraktes den nok dessverre som naiv. Vi advares regelmessig mot alle psykopater der ute, for ikke å snakke om IS-terrorister og høyreekstremister. Lykke til med å møte bomber med hjerter!

Selvsagt finnes det mørke i tilværelsen som ikke lar seg elske bort uansett. Forherdede hjerter som forblir ubevegelige i møte med aldri så store kjærlighetserklæringer. Men at vi begynner å gjøre ekstreme situasjoner til norm, er et problem. Fanatikere kan ikke være utgangspunktet for hvordan vi håndterer relasjoner i hverdagen.

Tilværelsen er krig

Pessimismen rimer likevel godt med mange ideologier som hevder at tilværelsen i bunn og grunn er en krig. Konservatismen snakker gjerne om menneskets mørke, og en del liberalister beskriver verden som en alles kamp mot alle. Nylig møtte jeg en kjent svensk marxist og spurte hvordan hun så på kirkenes betydning for å skape et godt samfunn. Dere har hjertet på rett sted, men er for veike for revolusjonen, svarte hun.

Sånn hørtes det også ut på 1800-tallet. Både frikirkene og arbeiderbevegelsen ville erstatte det udemokratiske samfunnet med et mer humant. Men arbeidsbevegelsen mente at konflikt og revolusjon var påkrevd, mens kirkene søkte konsensus.

Kirkelig metode

De ulike metodene var begrunnet i ulike verdensbilder. For Karl Marx var krigen det grunnleggende i tilværelsen, og klassekampen var den selvfølgelige metoden. Kirken var enig i at verden var en fallen verden, men mente at skapelsen var grunnleggende god. Derfor kunne kjærligheten vinne kamper som krigen bare gjorde verre.

Til slutt ble det arbeiderbevegelsen snarere enn frikirkene som formet det moderne Sverige. Men interessant nok var metoden mer kirkelig enn marxistisk: Det som blir kalt den svenske samstemmigheten er bygget på troen på at dialog er mulig.

Anmeldelses-iver

Min venn ved kjøkkenbordet funderte på hva som hadde hendt dersom han hadde tatt konflikten han opplevde til fagbevegelsen i stedet. Kanskje hadde de funnet en god måte å løse den på – kanskje plassert dem på to ulike avdelinger – men den hadde neppe blitt løst. For krig er ikke konfliktløsning. Krig skaper fred gjennom å utrydde fienden.

Dessverre er det stadig oftere der vi ender. Vi har lett for å bli krenket, og den som blir det oppmuntres til å anmelde. Derfor anmelder foreldre barnehageansatte, ansatte sine sjefer, studenter sine lærere eller lærebøker. I Sverige har antallet omsorgstvister som havner i rettsapparatet blitt fordoblet de siste årene. De ansvarlig svarer på sin side med flere regler og mer byråkrati for å unngå uklare tilfeller som kan forårsake anmeldelser.

Jus og etikk

Anmeldelsessamfunnet er konsekvensen av at tilværelsen betraktes som en krig der den eneste måten å få sin rett – og rettigheter har vi som kjent mange av – er å sloss for den. Derfor kjemper vi, og uten noen større betenkeligheter, ettersom vi anser at vi fører en rettferdig krig.

Men våre stadige stridigheter forandrer ikke bare vår egen situasjon, men omstøper hele samfunnet: Byråkratiet skyver unna det mellommenneskelige, og jussen erstatter etikken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt