Spaltist Joav Melchior

Rabbiner

Og du skal fortelle dine barn

Enda et tidsvitne er gått bort. Nå er det opp til oss.

Publisert: 23. feb 2020

Under min første shabbat som rabbiner i Oslo, kom en eldre mann bort til meg og spurte om jeg var oppmerksom på alt bråket i synagogen. Jeg nikket, og tenkte for meg selv at han hadde all rett til å klage - det var en del bråk under gudstjenesten. Da fortsatte mannen: «Er det ikke nydelig å høre barnebråk i synagogen vår?». Det var Herman Kahan. Han gikk bort 13. februar i år, 93 år gammel.

Siden Herman ankom Oslo som overlevende fra dødsleirene etter andre verdenskrig, har han vært en pilar for jødisk liv i Norge. Han har bestandig vært aktiv og skapt stemning i menigheten, spesielt under gudstjenestene i synagogen. Med hans nydelige og kraftfulle stemme fylte han rommet med følelser og åndelighet. Han var den første til å gratulere barn som lærte seg å lede deler av gudstjenesten selv, ofte med en liten gave. Han vil bli savnet av oss for hans lederskap og rike kunnskap, men mest av alt blir han savnet for den varme tilnærmingen han hadde til alle.

Store konsekvenser

Det er inspirerende, ja helt utrolig å tenke på at en som har opplevd det verste helvetet menneskeheten har klart å oppdrive, kan reise seg og bli så levende og positiv. For til tross for at Herman risikerte å åpne sårene, var han et engasjert tidsvitne. Det er umulig for oss som ikke opplevde krigen selv virkelig å forstå det som hendte. Derfor er det så viktig at vi har fått det dirkete gjenfortalt fra de overlevende.

Herman var den siste gjenlevende osloborger som overlevde konsentrasjonsleirene og har kunnet fortelle videre. Muligheten for å høre hva som skjedde i en leir som Auschwitz fra de som selv var der, forsvinner. Det har store konsekvenser, både for storsamfunnet og for oss jøder. Vil kunnskapen om holocaust gradvis blir mindre, for til slutt å bli et ubetydelig punkt i historien? Vil den smertefulle tilknytningen enhver jøde har til holocaust forsvinne med den personlige tilknytningen?

Ungdommens ansvar

Det er kanskje ikke helt tilfeldig at jeg dro, uken etter Hermans bortgang, på en reise til Polen sammen med jødiske ungdommer. Å besøke steder som regelrett har vært et helvete på jord er en tøff opplevelse. Å gjøre det med en jødisk gruppe er spesielt vanskelig. Ofte var vi tomme for ord. Om ikke advarslene disse stedene minner enhver besøkende om er nok, vekker leirene mange spørsmål som går rett på vår jødiske identitet.

Under reisen snakket vi også om Herman. De jødiske ungdommene våre er imponerende og inspirerende. De snakket engasjert om ansvaret de har for å fortsette det jødiske livet. De snakket om at vi ikke lenger kan lene oss på tidsvitnene, og at det nå er vårt ansvar for å fortelle videre.

Nå er det disse ungdommene som er næreste ledd til krigen. De er de siste som har blitt fortalt hva som skjedde i dødsleirene direkte fra dem som var der.

Perspektiver

Tiden gjør noe med vonde opplevelser. Man kan velge å legge lokk på dem fordi de blir for vanskelige å forholde seg til - eller man kan bruke avstanden tiden skaper til å forstå hva erfaringen har betydd. Slik kan vi også si det om hvordan det jødiske folket har erfart holocaust. I de første fredsårene var opplevelse så nære og vonde at de færreste fortalte noe i det hele tatt. Men med årene begynte overlevende å fortelle mer og mer. Mange ting rundt andre verdenskrig klarer vi først å snakke om i 2020. Debatten rundt Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? er et godt eksempel på det.

Nye generasjoner

Mange hendelser i vår jødiske fortid har fortsatt stor betydning for jøder i dag, og skaper både engasjement og følelser. Flere tusen år etter utgangen av Egypt samles jøder hvert år ved påsketider for å markere hendelsen, som om vi selv er slaver i Egypt. To tusen år etter at tempelet i Jerusalem ble revet til grunnen sitter jøder på bakken med tårer i øyene og sørger over templenes fall.

Vi gjør det slik at hver nye generasjon kan fortelle historien om oss videre. Nå har de kommende generasjonene fått enda en oppgave: å fortelle videre om holocaust.

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1577 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
4 dager siden / 1403 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
23 dager siden / 1245 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
29 dager siden / 1226 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 858 visninger
Svar til Espen Ottosen om bibelsyn
av
Andrew Wergeland
8 dager siden / 569 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere