Torgeir H. Persett

10

Slik kan det også sies om tro og smerte.

Etter nok en gang å ha lest Alf Gjøsunds kommentar om å velge Kristus og de dypeste verdiene her i livet, oppfattes budskapet fortsatt diffust. Perspektivet blir vel ‘internt’ samtidig som fremstillingen lett kan bekrefte dominerende holdninger. Fordi vesentlige sider ved det som skrives om, egentlig hoppes over. Journalistens hvorfor og hvordan blir ikke gitt overbevisende svar på.

Publisert: 21. feb 2020

Noen kristne sier nei til det andre opplever som fint og vakkert. Hvordan er det overhodet mulig å stå for en slik teologi?  Sies i ingressen til nevnte kommentar. Den er i skrivende stund, etter tre uker, fortsatt å finne lenke til på Vårt Lands nettportal. Responsen har – så langt jeg kan se - vært mager. Selv om bakteppet til stadighet flagges for. Ingressen og innledningen handler tydelig om likekjønnete ekteskap, og en uttalt glede ved det. For de det gjelder. Dog sies det eksplisitt at dette ikke er tema. Men er nå kanskje det likevel?

Først tenkte jeg hensikten og vinklingen var å forklare hvorfor og hvordan en slik teologi er mulig. Uten å være brutal og nådeløs. En liten hjelp til venner som sliter med å bli forstått, i et offentlig rom dominert av et kolossalt regnbuepåtrykk. Forkynt oss fra medienes høylytte herolder, nådeløst fordømmende om de notorisk sære, dogmatiske og konservative. Etter hvert ble jeg usikker, kunne min antakelse være ønsketenking? Eller?

Forsøket på å forklare et journalistisk savnet hvorfor med krevende bibeltroskap og Kristus-lydighet alene, blir i vår sekulære del av verden fort spesielt og mangelfullt, om en utelater det åpenbare hvordan Vår Herre – via skaperverket - har ordnet det hele. For å opprettholde livet på denne kloden. Enkelt, men kanskje ikke like liketil. For alle. De biologiske faktaene som omgir saken, er tidløse. Tross alt! Og ikke minst; de er upåvirkelige og uavhengige av omdømmefrykten.

Troens lydighet er nok bare en side ved dette. Realitetene bak en annen. Og fordi de henger sammen må begge med. Ellers fremstår lydigheten fort som blind! Reflekter gjerne, men rot ikke bort det saken egentlig gjelder. Helheten, hensikten og premissene. Det dagens dominerende koder ikke vil vektlegge.

Gå utenom sa Bøygen! Her gjøres det. Isolert sett er det som skrives uproblematisk, men i den aktuelle settingen blir det avkortet og for spesielt. Og det devaluerer tradisjonsbærerne. Ytterligere marginaliserer. Samtidig som det åpner for å snu saken på hodet. Ved at den enkeltes private opplevelse får rang som vår fysiske eksistens absolutte rammer. Selv om den går på tvers av denne. Lydigheten, om du vil, tilpasser seg. Så kan en selvfølgelig spørre hva det å være hjerteløs mot det hjerteløse i oss selv, slik Gjøsund sier det, betyr for lydigheten til skaperverket? Eller om tidsånden, medietrykket og meg selv er viktigere?

Sakens objektive fakta endres ikke av samfunnsdebatten. Om det aldri så mye tys til hersketeknikker som karakteristika og fnysing, som igjen stempler, bagatelliserer, truer og spår en mørk framtid for den og de som måtte tenke og mene tradisjonelt og motstrøms. Eller om tradisjonelt i betydningen lang og solid erfaring, i samsvar med biologiske kjensgjerninger, blir til konservativt i betydningen trassig manglende endringsvilje. Samtidig som nytenkingen innpakkes i varme vendinger og framstilles vakker, ved hjelp av begreper vi gjerne forbinder med noe fint og godt. Alt for å rettferdiggjøre noe som sett med naturens øyne i utgangspunktet er totalt formålsløst.

Det hele dreier seg lite om brutal og nådeløs teologi. Det dreier seg om skaperverkets betingelser. Betingelser som har vært kjent, og er grunnleggende for vår eksistens, siden Adam og Eva. Helt fram til vår tid. Og fortsatt er midt iblant oss. Et være eller ikke være, om du vil. Når manglende endringsvilje, i respekt for disse livslovene, fortsatt eksisterer der ute, er det fordi endringsforslagene ikke er relevant kunnskapsbaserte. I tillegg til at konsekvensene har sine tydelige mangler. Ikke minst åpner de grunnleggende holdningene som nå er i ferd med å etablere seg, for en tvilsom fortsettelse. Kanskje det forklarer og besvarer det manglende hvorfor bedre?!

At noen faller utenfor denne normalen, er også en kjensgjerning. Hvorfor de gjør det vet vi egentlig lite om. For forsøker noen seg, blir en igjen fort møtt med følelser og ukvemsord. Det er helligbrøde ‘der ute’ å søke kunnskap om dette. Utover den ‘akseptable’ som vedlikeholder avviket. Utspill om hjelp, blir fort moralisert til taushet! Og hjelper ikke det, er det forslag om å kriminalisere det hele. Så her har både sannhetssøkende journalistikk og vitenskap en jobb å gjøre! Annerledesheten er et avvik, uavhengig av hva en liker å kalle det. Kom til bunns i spørsmålet om hvorfor, og fremskaff holdninger som aksepterer hjelpetiltak for de som ønsker det. Dagnes «Slik er det bare med den saken» –holdninger holder ikke!

Det fremstår søkt og inkonsekvent når journalister, politikere og andre, på den ene side - med den største selvfølgelighet - fremholder naturens premisser som nådeløst strenge og absolutte, inkludert menneskets plikt til tilpassing. Samtidig, som de her, snakker minst like ivrig og selvfølgelig om enkeltmenneskets rett til ikke å bry seg. Om annet enn seg selv. Som både forbilledlig og rasjonelt. Snakk gjerne varmt om og med de som opplever seg utenfor livets standarder. Ha respekt for dem som mennesker. Det endrer imidlertid ikke hensikten og de definitive rammene.

Hva Hvermannsen i sakens anledning måtte foreta seg, er en ting. Han og hun skal vi, som nevnt, uansett møte med forståelse og omsorg. Men innebærer det også å nedtone (=underslå) sannheten om helheten, de biologiske realitetene, som alltid vil være der?! Vil ikke det fort framstå falskt og uekte? En mangel og utilstrekkelighet som en innerst inne ikke kommer bort fra? Ingen er vi fullkomne, og nåde er en bra ting! Noe helt annet er det når villfarelsen formaliseres, settes i system, likestilles og nærmest feires som ideell. Og motforestillingene angripes og knebles, endog med loven i hånd. Dit vi tydelig er på vei. Da gjøres det hele til et narrespill der selv keiseren, han med de nye klærne, blir mer troverdig.

Gjøsund avslutter med et gospelsitat: I am weak but Thou art strong. Jesus keep me from all wrong. Da er det vel nærliggende, selv om historien ikke handler om homofili, å forsiktig minne om mesterens oppfordring til kvinnen ved brønnen: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer! Han spurte ikke om øyeblikkenes subjektive gleder ved de forhold hun hadde hatt: «Hva følte du da?». Tvert imot. Han oppfordret til endring. Han ville henne alt godt, hun fikk noe å strekke seg etter. 

Om synet på samliv mellom mann og kvinne i dag kan være noe mer nyansert enn den gangen, er de grunnleggende livslovene fortsatt de samme. Så kanskje fokus på respekten for disse er et bedre og riktigere perspektiv, for å motvirke ekkoet som i dag monotont promoteres og dyrkes. Men det er nok en større utfordring så lenge storsamfunnet til de grader jubler for de nye klærne!

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere