Einar Bondevik

2

Grønt skifte – ny kolonialisering?

Det planlegges for framtida. Det grønne skiftet er både viktig og riktig. Vi må alle bidra. Vi må alle yte. Vi må alle tåle noe. Men hvem er «vi»?

Publisert: 20. feb 2020

Det utøves et massivt press mot samiske leveområder, ikke minst fra kraftindustrien. I sørsamisk område er Fosen-halvøya i Trøndelag nå utbygd med vindturbiner, på tross av protest fra CERD, FNsrasediskrimineringskomité. I nord er det utbygging på Kvaløya utenfor Tromsø. Dette er bare to av mange eksempler der reindrift og samiske leveområder blir ofret på fornybarhetens «alter». Hvor mange slike alter skal bygges? Når har vi «nok kraft»? Det er ikke«vi» som ofrer noe. Det store «vi» ofrer noen få av oss ved å ta bort livsbetingelser og levebrød. «Vi» regner oss frem til at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt – for oss – at reindrifta blir redusert (nok en gang).


I mitt møte med reindrifta møter jeg både stor glede og stor fortvilelse. Gleden ligger i arbeidet. En stolthet over yrket, livet, kultur, tradisjon –og produkt. Fortvilelsen ligger i motstand gjennom et vedvarende press på leveområder. I tillegg kan man møte manglende forståelse både hos myndigheter og i offentligheten. Til tider også direktehets og trakassering. Hva gjør dette med livsglede og selvfølelse?

Studien «Reindriftas hverdag» (Finnmarksykehuset) viser at reindriftsutøvere har langt større glede i arbeidet enn gjennomsnittet i norsk arbeidsliv. Dette til tross for at man har høyere fysisk belastning, flere skader og liten eller ingen ferie. Arbeidet oppleves både meningsfullt og givende i seg selv. Det kan man også forstå ut fra at reindrifta er den viktigste kulturbæreren for den samiske kulturen, spesielt i sørsamisk område. Det er i reindrifta språket og kulturen har overlevd fornorskning, slik jeg enkelt har fått det forklart: «På kjøkkenet hjemme snakka vi norsk. Det var på fjellet jeg lærte samisk.» Uten reindrifta hadde vi ikke hatt sørsamisk som et levende språk, og kulturen ville kun være mulig å observere som gamle gjenstander og fortellinger på museum.


Perioden med villet fornorskning i politikken er over, men i praksis har den fortsatt all den tid samisk liv, kultur og historie ikke har fått rom og blitt gjort kjent i samfunnet på samme måte som norsk majoritets-historie. De senere år har kunnskapen om samisk nærvær, språk og historie kommet mer frem. Det som likevel til tider manglerer evnen, eller kanskje viljen, til å gi reindrifta rammevilkår som er til å leve med. Reindrifta bruker naturen, fjelltopper, myrer, vidder og kystlandskap. Det er allerede store areal som er er tatt fra reindrifta gjennom store inngrep, ikke minst gjennom utbygginga av vannkraft. Det gjelder slett ikke bare Alta-utbygginga. Det samiske samfunnet har allerede blitt påført betydelig innskrenking i sine leveområder og har slik bidratt i rikt monn til elektrifiseringen av Norge.


Nå er det enda flere områder som ønskes tatt i bruk, denne gang til vindkraft. Det er svært betenkelig at utbygger-trangen ikke tar avgjørende hensyn til samisk næring, tradisjoner og liv, men ser på det som noe som må vike. Eller reduseres litt – nok en gang.

Det grønne skiftet er ikke et grønt skifte om det skal stadig industrialisere nye områder. Det strider mot alminnelig rettsforståelse og folkerett om ikke brukere av området får det avgjørende ordet. Da framstår det som en videreføring av kolonialismen. Da fortsetter undertrykkelsen og det kulturelle folkemordet på det ene av de to folk staten Norge er bygget på. Samiske reindriftsområder er allerede i bruk. De kan ikke få bli gjenstand for andres utbygger-trang.


Einar Sørlid Bondevik,

prest i sør-samisk område og nestleder Rana KrF

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere