Verdidebatt

Ropstad og Nordhaug om kirkevalg – en ikke helt hellig allianse

Det er viktig at statsråden tenker gjennom konsekvenser av sitt prinsipielle standpunkt, mht til hvilke grupper i kirken han støtter. Ved å støtte seg til Nordhaug har Ropstad valgt side.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kampene i KrF forplanter seg til kirken. Det er kanskje upassende å antyde at det er en skjebnens ironi som nå viser seg i forholdet mellom Kristelig Folkeparti og Den norske kirke – man bør vel legge til grunn at det er forsynet. På den annen side ville det vel være upassende å beskylde forsynet for at kampene i KrF nå står i fare for å bre seg til kirken, særlig siden det er KrFs blå leder som har det formelle ansvaret for spredningen, for så vidt som han legger opp til kirken skal gå inn i en ny langvarig strid om valgordning. Det ser ut til at uryddighetene i KrF – man hadde ikke regler som kunne forhindre at Rogaland bare sendte blå delegater til landsmøtet – kan bli en årsak til uro i kirken. Hadde Rogaland sendt en blandet delegasjon, kunne de røde vunnet, og KrF kunne blitt del av en rød-grønn regjering.

Ap og Sp i nyere kirkehistorie. En slik regjering ville antagelig ha sikret at den valgordning man nå har i kirken, at valgene holdes samtidig som de offentlige valg, ble videreført. Det er verdt å minne om at vi neppe hadde fått kvinnelige prester så vidt tidlig som de kom, hvis det ikke hadde vært for bispeutnevnelser der Arbeiderpartiet sto sentralt, og neppe homofile prester hvis det ikke hadde vært for Senterpartiets innflytelse. Som aktivt kirkemedlem er det litt leit å måtte innrømme at det er krefter, ikke utenfor kirken, men i utkanten av dens tradisjonelle sentrum, som har brakt den fremover.

Ropstads kompromissforslag. Nå har Ropstad fremmet forslag som «… innebærer at kirkelige valg kan avholdes samtidig med, og i nærheten av, offentlige valg». Begrunnelsen er slik: «Dagens bestemmelse kom inn for å styrke demokratiet i kirken. Men når kirken nå skal gis større frihet til å bestemme selv, må det også innebære at kirken selv må ta ansvar for å sikre sitt demokratiske grunnlag.»

Kompromissforslaget styrker konservative krefter. Egentlig er dette et kompromiss-forslag. Det finnes aktører – jeg har selv vært blant dem – som mener at kirkevalget ikke burde avholdes sammen med de offentlige valgene. Jeg har snudd, fordi valgdeltagelsen sank, fra ca 17 til ca 13 prosent; det er en nedgang på 24 prosent. Da Stortinget i 2008 vedtok kirkeforliket, som dannet grunnlaget for avviklingen av statskirken, var det en forutsetning at det kirkelige demokratiet skulle styrkes. Et sterkt demokrati fordrer høy deltagelse. Da blir det underlig at politikerne ved første veivalg fjerner en av de enkeltfaktorer som har bidratt mest til å styrke det kirkelige demokratiet: Hvis man nå skiller offentlige og kirkelige valg, vil de som befinner seg litt på utsiden av kirkens tradisjonelle sentrum, antagelig ikke ta bryet med å dra ut en annen kveld, og/eller til et annet sted, enn der de likevel skal avgi stemme. Endringen innebærer at visse grupper innen kirken, nemlig de konservative, styrker sin posisjon, på bekostning av andre.

Konservative ønsker lav deltagelse. At konservative grupper ønsker lav valgdeltagelse, var allerede klart forut for forrige valg, da Misjonssambandets Ottosen gjorde det klart at han ønsket det – da beklaget man seg over at det å være døpt skulle være eneste kriterium for å kunne stemme. Ved siste valg ble et tilsvarende standpunkt fremmet av Bønnelista – der ønsker man å gå tilbake den gamle ordning, der man for å kunne stemme måtte møte fram til en bestemt gudstjeneste, eller komme til kirken like etter gudstjenesten – det ga en valgdeltagelse på under 5 prosent.

Ropstad støtter seg til Nordhaug. Statsråd Ropstad viser til innlegg fra biskop Nordhaug – han sies å ha gode poenger 11.2 i et innlegg i Vårt Land. Nordhaugs utgangspunkt er at han er enig i at «… en samordning av kirkelige og politiske valg vil øke valgdeltagelsen. … Men etter min mening kan den gode hensikt ikke hellige ethvert middel.»

Nordhaug er mot partier. Her er det viktig å være klar over at Nordhaugs prinsipielle utgangspunkt, med mindre han har endret oppfatning de siste par årene, er at kirken er et trossamfunn, og at man derfor ikke skal ha partier i kirken. Han ser ikke at han selv er medlem i det store partiet som manifesterte seg først gjennom Menighetsfakultetet, og så ved møtet i Calmeyergaten for 100 år siden i år. Derfor forholder han seg ikke til at det nå er etablert både et liberalt og et konservativt parti i kirken. I stedet forholder han seg i sitt innlegg til uttalelser fra tiden før noen trodde det ville bli etablert partier. Dette er helt i samsvar med hva Kirkerådets administrasjon betonet i 2012 – det var riktignok en åpning for partier, måtte man medgi, men det krever så mange underskrifter at det i praksis er umulig å danne slike. (Det eneste som trengtes, var å justere kravet slik at det sto i et bedre forhold til valgdeltagelsen.)

Nordhaug ønsker indirekte valg. Nordhaug har også vært en av de fremste talsmennene for at man skulle beholde ordningen med indirekte valg til bispedømmeråd og dermed kirkemøte, ved at bispedømmerådene og kirkemøte ble valgt av menighetsrådene. Det er et rimelig standpunkt når man ikke vil ha partier, fordi det nesten umuliggjør partier – de måtte da stille lister i alle sokn. Og han har senere stått for at velgernes innflytelse skulle kunne nesten halveres, ved bispedømmet kunne bestemme at bare 4 av 7 delegater til kirkemøtet skulle velges direkte. De 3 øvrige skulle velges indirekte, av menighetsrådene. Dette hadde den udemokratiske konsekvens at noen fikk anledning til å stemme to ganger, først som velgere, og så som menighetsrådsmedlemmer. I flere bispedømmer ble det slik at liberale fikk flertall av de 4, mens konservative fikk flertall blant de 3.

Fra skyggeboksing til stadig debatt. Debatten i kirken har så langt hatt et visst preg av skyggeboksing – man argumenterer ikke åpent med at den gruppe man hører til, vil ha fordel eller ulempe av at valget blir slik eller slik. I stedet allierer man seg med Humanetisk forbund og besværer seg over at felles valg er et privilegium – som kirken bør frasi seg. Statsrådens forslag innebærer at denne diskusjonen vil måtte tas åpent, på Kirkemøtet. Og man må regne med at den vil komme opp igjen og igjen, siden det vil ligge til Kirkemøtet å avgjøre når og hvor valget skal finne sted.

Kirkemøtet har svake demokratiske tradisjoner. Erfaringene så langt er at Kirkemøtet ikke er noe godt organ for å fremme demokrati. Ordningen med delvis indirekte valg til bispedømmerådene var et kompromiss i som ble vedtatt i Kirkemøtet. Angående dagens ordning, med dirkete valg, men som en kombinasjon av den tradisjonelle ordning med personvalg av personer nominert gjennom menighetsrådene, og partivalg med kandidater som foreslås av partiene, visste man at den kunne gi såkalte perverse effekter, nemlig at en velger kunne risikere å sikre flere mandater for grupper velgeren var uenig med. Men man beholdt den – delvis fordi en gruppe hadde funnet ut at man kunne kuppe personlisten og unngå å kjempe åpent, ved å danne sitt eget parti. (Nordhaug stemte for denne hybridløsningen.) Kirkerådets administrasjon, som skulle være et nøytralt organ med ansvar for valget, var så nøytralt at man ikke ville gjøre velgerne kjent med farene for perverse effekter.

Kirkemøtet er tilfeldig sammensatt. En viktig innsigelse mot å endre valgordning nå, er at Kirkemøtet ikke er sammensatt etter demokratiske prinsipper. Ansatte i kirken har uforholdsmessig stor innflytelse, og velgere i små bispedømmer har dobbelt så stor innflytelse som velgere i store bispedømmer, siden alle har like mange delegater. Det fremstår som rimelig å vente med en mulig endring av valgordningen til kirken har kommet til klarhet i hvordan dets øverste organ skal settes sammen.

Valgordninger bør ha en viss permanens. Viktigere er det at hvis man endrer valgordning nå, vil vi få femte ordning på like mange valg. 1) Man hadde altså en ordning med indirekte valg til kirkemøtet, gjennom menighetsrådene. 2) Så fikk man et valg uten partilister, men der to grupper hadde markert sine kandidater på en enkelt liste, et såkalt preferansevalg; den ordningen var så vanskelig å forstå at over 10 prosent av stemmene ble forkastet. 3) Deretter fikk man et valg der noen bispedømmer kunne bestemme at 3 av 7 kunne velges indirekte. 4) Ved siste valg ble alle valgt direkte, og valget fant sted samtidig med det offentlige. 5) Det er dette siste man nå ønsker å endre. 6) Og som nevnt, man risikerer at kirkepolitiske grupper vil søke å endre ordningen igjen og igjen, til sin fordel.

Hva slags valg? Den foreslåtte lovteksten sier ikke noe om hva slags valg som kan legges samtidig med de offentlige valgene. Det foreligger som nevnt et forslag om at man skal gå tilbake til at valget holdes umiddelbart etter en gudstjeneste. Noen ønsker hva som benevnes et organisasjonsdemokrati, som kan bety at det velges på et menighetsmøte. Fra en forstadsmenighet med høy aktivitet sier man at man kan holde valglokalet åpent i en uke = ca 12 timer x 7 dager – det stiller store krav til bemanning og kompetanse. I små menigheter ville et slikt ukesvalg i realiteten innebære at man måtte holde menighetskontoret åpent omtrent like lenge, med mindre man aksepterer at velgerne skal ha vesentlig ulike muligheter for å avgi stemme.

Prinsipper og konsekvenser. Ropstad argumenterer prinsipielt: «Når kirke og stat har skilt lag, må kirken få være kirke uten innblanding fra staten. Det mener jeg er et grunnleggende prinsipp, og som bør være førende for politikeres religionspolitikk.» Men prinsipielle standpunkter har praktiske konsekvenser. De bør avklares i noe større grad før man endrer valgordningen for femte gang. Minst like viktig er at man tenker gjennom konsekvenser mht til hvilke grupper i kirken man støtter ved sitt prinsipielle standpunkt. Ved å støtte seg til Nordhaug, har Ropstad valgt side.

Til bevarelse av sinnets munterhet. Midt i alt dette er det godt å ha fått nok et bidrag fra sokneprest Grønvik i Lommedalen. Han føler med de velgere som «… opplever det anmassende, støtende og urettferdig å møte kirkevalgvimpler når de ankommer sitt kommunale valglokale» - en eller to dager hvert fjerde år. Jeg imøteser at han går inn for at kirken ikke skal benytte anmassende kirkeklokker hver bidige søndag, på et tidspunkt da mange vil sove ut. Egentlig bør vel kirketårnene rives – de kan oppleves som støtende, der de streber mot himmelen. Men inntil disse privilegiene – støyende atferd fra i overkant synlige bygninger – er fjernet, vil vel de fleste kunne utstå en vimpel, hvert fjerde år, ved et valg de ikke trenger å delta i.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt