Hjalmar Bø

Generalsekretær i Digni
10

Fundamentet er verdighet

Verdighet er et begrep som er mye brukt i eldreomsorgen. Vi er alle enige om at eldre har rett til en verdig alderdom. Gjelder denne verdigheten alle mennesker, også de som ikke bor i Norge? Har vi et moralske ansvar for å løfte frem alle menneskers iboende verdighet?

Publisert: 19. feb 2020

27. januar var det 75 år siden frigjøringen av Auschwitz. Bare i Auschwitz-Birkenau ble én million mennesker, de fleste jøder, drept i ett av de verste folkemordene verden noensinne har sett. Dette er kanskje det det tydeligste bildet vi har på et system hvor verdigheten til mennesker graderes og enkeltmennesker rett og slett behandles som verdiløse.

I mai i fjor fikk jeg besøke Auschwitz-Birkenau og fikk med egne øyne se dødsleirene. Noe av det som sjokkerte mest var størrelsen på leiren og hvor systematisk den var bygd opp for å utrydde et helt folkeslag. Det er skremmende å se hvor fraværende medmenneskelighet og verdighet kan bli når ting settes i system.

I boken «Avstandsforhold», utgitt i forbindelse med Dignis 30-årsjubileum i 2013, peker filosof og forfatter Tore Frost på at kravet om respekt for menneskers verdighet har vært selve grunnpremisset for fremveksten og utviklingen av vestlige demokratier og rettsstater. Mennesket har en iboende verdighet. Vi finner det igjen i første setning i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948: «Da anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.» Erklæring ble vedtatt i kjølvannet av Nürnberg-prosessene etter krigen, hvor nettopp hver enkelt soldat eller lege som var tiltalt, ble holdt personlig ansvarlig for forbrytelsene som ble begått. De handlet på tvers av menneskenes iboende verdighet. Mennesker over hele verden hadde sett grusomhetene som utspant seg før og under Andre Verdenskrig. Det fantes fortsatt uenighet mellom land og folk i verden, men prinsippet om menneskets verdighet var hele verdenssamfunnet enig om.

Jeg tror de fleste i Norge i dag er enig i at alle mennesker har lik verdi og må behandles med verdighet. Vi hører begrepet mye brukt om eldreomsorgen. Alle har rett til en verdig alderdom. Det samler hele det norske folk. Men hva da med mennesker som ikke bor i Norge? Har de en like stor iboende verdighet? Og har vi et ansvar for å sørge for at denne verdigheten også gjelder dem? Det er sagt gjentatte ganger at vi nordmenn ikke kan hjelpe alle mennesker i hele verden. Nei, det kan vi selvsagt ikke, men det er vårt moralske ansvar å løfte frem alle menneskers iboende verdighet. Derfor driver misjonsorganisasjonene våre bistandsprosjekter i ulike deler av verden. Her kan vi bety en forskjell for mennesker.

Verdighet utgjør fundamentet for bistandsengasjementet til misjonsorganisasjonene. Ut fra et kristent menneskesyn er alle mennesker unike og skapt i Guds bilde. Verdighet er dermed et universelt begrep. Det er gjeldende i menneskerettserklæringen og underliggende i de globale bærekraftsmålene som en standard for verdig liv. Samtidig opplever vi at verdighet også handler om lokal kontekst og kultur. Når vi driver bistandsarbeid, er det viktig å ha respekt for lokalsamfunnene vi virker i. Hva som oppfattes som verdighet for menneskene vi møter, kan være ulikt fra vår kultur til en kultur preget av ære og skam. Vi må søke å forstå konteksten vi jobber i. Det betyr ikke at vi ikke skal jobbe mot skadelige skikker som rammer ikke minst barn og kvinner. Et eksempel er hvordan kvinnelige misjonærer var sentrale i å få slutt på den 1000 år gamle fotbindingstradisjonen i Kina. Et nyere eksempel er hvordan vi bidrar til å få slutt på kvinnelig omskjæring i enkelte kulturer. Kultur og religion er ofte tett knyttet sammen, og her kan kirker og kristne organisasjoner komme tett på og kan gjøre et viktig arbeid med å stoppe lidelse og overgrep. Samtidig viser dette også noe av kompleksiteten i å drive bistandsarbeid.

Tore Frost peker på kjærligheten som det som er felles i verden og som gjør at vi kan forenes om å løfte frem menneskets iboende verdighet. Setter vi ordet «neste» foran kjærlighet, treffer det midt inn i grunnlaget for det arbeidet misjonsorganisasjonene driver. Dette er det som binder verden sammen og som vi må holde frem i vårt arbeid for å sørge for at hvert enkelt menneske kan oppleve å ha sin iboende verdighet. Og det er også på denne måten vi kan holde opp menneskeverdet og hver dag legge grunnlag for å stoppe ideologier som kan føre til et nytt Auschwitz.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere