Stig S. Frøland

10

Redaktørene svikter ytringsfriheten

En rekke lederartikler i mainstream-mediene aksepterer § 185, og hevder at Høyesterett ved sine nylig avsagte dommer om "hatefulle ytringer" nå har fastlagt klare grenser for ytringsfriheten. Redaktørenes konformitet er forstemmende.

Publisert: 19. feb 2020

I Klassekampen 8. februar skriver Mari Skurdal på lederplass om Høyesteretts nylig avsagte dommer som berører ytringsfriheten og straffeloven § 185. Hennes konklusjon er at dommene «avklarer hvilke grenser som gjelder for ytringsfriheten», og hun «mener Høyesteretts avveininger fremstår fornuftige».

Jeg registrerer med skuffelse at Klassekampens redaktør her er på linje med sine kolleger i en rekke andre aviser, inkludert Aftenposten, Dagbladet og Bergens Tidende. Lederartikler som kommenterer de nevnte dommene, hyller klokskapen i Høyesteretts dommer og hevder at vi nå har fått klare linjer for bruken av § 185 mot «hatefulle ytringer». Dette er selvsagt ikke tilfelle. Det ville krevet overmenneskelig visdom, som Høyesteretts dommere naturligvis ikke besitter, å bringe klarhet i de upresise og tåkete definisjoner og begreper paragrafen er basert på. Slik paragrafen er utformet, tillater den overhodet ikke en rasjonell og ikke-diskriminerende bruk for å skille akseptable fra ikke-akseptable ytringer i samfunnsdebatten.

Jeg finner det oppsiktsvekkende at «mainstream»-mediene nærmest uten unntak aksepterer § 185, og nå ganske servilt hyller Høyesteretts angivelige avklaring av de mange uklare og tåkete sidene ved paragrafen. Det er utrolig at fremtredende norske pressefolk ikke synes å ha fått med seg den internasjonale debatten om «hate speech»-lover. I denne debatten er det fremkommet klare holdepunkter for at slike lover både er ineffektive og har åpenbare negative sider. Ikke bare begrenser de ytringsfriheten, men synes å øke uro og polarisering mellom grupper i samfunn hvor slike lover anvendes hyppig.

I tillegg virker lover mot «hatefulle» ytringer diskriminerende. Ett aspekt ved dette har vært tydelig ved anvendelsen av § 185. I de aller fleste tilfeller har domstolene slått ned på invektiver og svært grov språkbruk, altså først og fremst ytringenes form. I praksis rammes da de mindre velutdannede som ikke behersker «dannet» språkbruk. Men også ytringer preget av grov språkbruk er innspill i samfunnsdebatten som ofte springer ut av et sterkt engasjement. Når journalister og domstoler holder seg for nesen og slår ned på slike ytringer, springer det muligens ut av middelklassens forakt for «the deplorables» for å bruke Hillary Clintons betegnelse? (Ingrid Fiskaa beskriver faktisk tilsvarende reaksjonsmønstre i samme avis som Skurdals lederartikkel.)

Norske «mainstream»-medier er ofte preget av en ganske påfallende konformitet i mange viktige samfunnsspørsmål. I ledende pressefolks nærmest unisone aksept for § 185 med alle dens negative aspekter har vi et nytt eksempel på dette som er spesielt forstemmende. For nettopp pressefolk burde være de første på barrikadene for å forsvare ytringsfriheten.  


Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen.


Stig S. Frøland

Professor i medisin og underskriver av "Fjern 'Rasismeparagrafen'!" (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen?a=2)

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere