Carl Müller Frøland

29

Høyesterett og ytringsfriheten

Høyesterett avsa nylig to dommer som gjaldt "hatefulle ytringer". Begge dommer har store prinsipielle svakheter og viser hvorfor straffeloven § 185 bør oppheves.

Publisert: 17. feb 2020

Høyesteretts to ferske dommer om «hatefulle» ytringer på Facebook viser med all tydelighet at § 185 også kan ramme rene meningsytringer – og at paragrafen i seg selv utgjør et stort problem. Begge dommer har alvorlige prinsipielle svakheter.

Den ene dommen gjelder ytringen «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk», rettet mot den mørkhudede samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. Dommen legger avgjørende vekt på at ytringen er et «personangrep» på Ali. Lovgivers intensjon med § 185 er imidlertid å beskytte bestemte grupper – ikke enkeltstående personer. Derfor er det irrelevant at personen Ali er blitt «angrepet» – det er den etniske gruppen Ali tilhører, paragrafen skal beskytte. Høyesteretts personfokus er i strid med Stortingets signal med denne bestemmelsen om at utvalgte grupper skal beskyttes.

Ytringen betegnes som en «kvalifisert krenkelse». Høyesterett definerer dette sentrale uttrykket som ytringer som enten «oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser», eller som «innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». En ytring må falle i en av disse to kategoriene for at den skal kunne rammes av § 185. Ifølge Høyesterett vil ”den alminnelige leser” oppfatte domfeltes ytring som «en betydelig nedvurdering av hennes (Alis) menneskeverd». Men dette er rettens egen vurdering. Hensynet til «den alminnelige leser» gjelder hvilket meningsinnhold de fleste legger i et bestemt utsagn. Retten har ikke dekning for å anta hvordan «den alminnelige leser» moralsk vil bedømme domfeltes ytring – hvilke ytringer som utgjør en «nedvurdering» av noens «menneskeverd», er tross alt subjektivt og forblir en løs antagelse fra Høyesterett.    

Jeg vil minne om at tilsvarende krasse meningsytringer som domfeltes iblant rettes mot grupper som ikke er vernet av § 185. To konkrete eksempler: «Grumset på Internett ble stanset noen små uker, men kakerlakker lar seg ikke kue og kom kjapt tilbake» (Anne Holt, 2012) og «Nå har bloggerne Helge Lurås og Lars Akerhaug tømt ut litt mer flytende fôr til kloakkrottene sine igjen» (Jon Wessel-Aas, 2019) – begge ytringer rettet mot grupper som ikke beskyttes av paragrafen. Siden alle grupper har samme menneskeverd og dermed har krav på samme rettsvern, er den gruppeselektive § 185 diskriminerende. Men dette handler om lovgivning, noe høyesterettsdommerne selvsagt ikke kan lastes for.

Interessant nok har Høyesterett tidligere påpekt at de sentrale begrepene i denne paragrafen «ikke [er] særlig presise» (Rt-1997-1821, s. 1826). Denne begrepsuklarheten trer særlig tydelig frem i den andre dommen som omhandler to ytringer om muslimer som «rotter» og «steppebavianer». Om ytringen «ja de forsvinner den dagen disse steppe bavianene reiser dit de hører hjemme!» bemerker Høyesterett at det er en ytring «som forhåner og fremmer hat og ringeakt overfor muslimer i Norge». Problemet er at det er umulig (også for en høyesterettsdommer) å avgjøre om en bestemt ytring er forhånende og om den faktisk fremmer ringeakt, hat eller andre følelser. Likevel er slike skråsikre vurderinger av moral og psykologi nettopp hva § 185 legger opp til.

Retten henviser også til begreper som «sjikane» og «hets», som hverken forekommer i paragrafen eller som overhodet defineres i dommen. Begge disse begrepene er beslektet med trakassering som dekkes av en annen straffebestemmelse, om ”hensynsløs atferd”. Bruken av «sjikane» og «hets» er her bare egnet til å skape forvirring.

En annen svakhet ved dommen er at den skiller skarpt mellom ytringer rettet mot «trosretninger» og mot «menneskegruppers egenskaper og adferd». I praksis er denne grensen nærmest umulig å trekke. Kritikk av en religion tar ofte form av kritikk av religionens tilhengere, det vil si av en bestemt menneskegruppe og dennes egenskaper/adferd som kritikeren forstår i lys av nettopp gruppens religion. Religion er gjerne koblet til praksis. Skal man kunne kritisere en bestemt religiøs praksis, må man ha mulighet til å kritisere gruppen som utøver denne praksisen.

Og med tanke på skillet mellom kritikk av trosretninger og trosgrupper: Dommen unnlater å nevne at den eldre høyesterettsavgjørelsen den henviser til, erkjenner at det «både generelt og i den konkrete sak kan være vanskelig å trekke en skarp grense mellom utsagn som faller i den ene og i den annen kategori» (Rt-1981-1305, s. 1314). Aner vi her juridisk «cherry-picking»?

Retten hevder: ”Selv om en ytring er kvalifisert krenkende, vil den normalt ikke være straffbar dersom den må anses som et uttrykk for religionskritikk.” Men dommen er selvmotsigende, når det samtidig påstås at «Hatefulle ytringer rettet mot religiøs overbevisning og aktivitet kan etter omstendighetene alvorlig begrense eller gjøre det umulig for troende å utøve sin religion.» Hvilke ”omstendigheter” er det tale om? Denne underlige, og etter mitt syn malplasserte, påstanden burde begrunnes i dommen.

Videre innsnevrer Høyesterett selve begrepet religionskritikk på uakseptabelt vis. Om utsagnet «ja de forsvinner den dagen disse steppebavianene reiser dit de hører hjemme!» heter det i dommen at ytringen «har intet saklig meningsinnhold knyttet til religiøse forestillinger eller trossetninger innen islam». Men en religionskritisk ytring behøver slett ikke å ha et «saklig meningsinnhold» (og er dommere kompetente til å avgjøre hva som er «saklig»?). Religionskritikk må ikke nødvendigvis formuleres som rasjonelle argumenter i ”offentlig debatt”, slik retten synes å tro; det er nok å vise til religionskritiske kunstuttrykk som per definisjon appellerer til følelser.

De to høyesterettsdommene viser problemene med anvendelse av § 185. Videre stadfester dommene at bestemmelsen nå anvendes langt videre enn mange har antatt – den rammer også rene meningsytringer som hverken kan betraktes som oppfordringer til eller trusler om straffbare handlinger. Og for å gjøre det helt klart: § 185 er en autoritær «oppdragerparagraf» - en trussel mot både individets frihet og det demokratiske ordskiftet.

I år er det femti år siden ”rasismeparagrafen” ble vedtatt. Jubilanten bør nå stedes til hvile.


Tidligere publisert i Avisa Nordland og Romerikes Blad, samt (noe forkortet) i Klassekampen. 


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1577 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
4 dager siden / 1403 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
23 dager siden / 1245 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
29 dager siden / 1226 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 858 visninger
Svar til Espen Ottosen om bibelsyn
av
Andrew Wergeland
8 dager siden / 569 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere