Verdidebatt

Troens tvetydighet

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Troens tvetydighet

Geir Tryggve Hellemo skriver om hvorfor han er kristen. Lars Alm skriver om hvorfor han ikke er kristen. Dette er engasjerende lesning om store og viktige spørsmål.

I sitt forsvar for ateismen lener Alm seg på fornuften og vitenskapen. Hellemo, derimot, beskriver ateismen som fattig og innholdstom. Så forskjellig kan det altså fortone seg.

Da jeg var ung var jeg ganske skråsikker i min kristne tro, og temmelig påståelig i diskusjoner. Senere har jeg forstått at under denne skråsikkerheten og påståeligheten lå en tilsvarende usikkerhet. I dag kan jeg ikke si at jeg er sterk i troen, men jeg velger å holde fast på den. Jeg opplever en slags dobbelthet: Fornuften synes troen på kristendommen er absurd. Særlig er det å tro på et liv etter døden helt sprøtt. Samtidig er det et eller annet dypere inne i sjelen som stadig har gitt troen dypere mening. Det må være dette som salmisten kaller visdommen i hjertet. Da dreier det seg mer om eksistensielle spørsmål.

Min opplevelse av verden rommer en vesentlig tvetydighet. Man kan f.eks. stå ved grav og vite at den som senkes ned der blir til muld og støv. For tanken blir det helt umulig å forestille seg en oppstandelse. Men du kan også gå inn i skogen en vakker vårdag, sette deg ned på en stubbe, se blomstene og løvet som springer ut, og høre fuglene synge; da fylles du med takk og tro. "Og atter som eit under nytt liv av daude gror". Slik lever vi i spennet mellom det mørke og triste, og gleden og skjønnheten.

Ikke så sjelden hører man: Det kan ikke finnes noen Gud, siden det skjer så mye vondt i verden. En vanskelig problemstilling. Det kan se ut som verden er overlatt til seg selv, til det uberegnelige og tilfeldige. Men vi kan også snu problemstillingen: Hva om Gud finnes? Da kan det skje at han en dag vil komme og gjenopprette verden. Da er vi tross alt ikke prisgitt tilfeldighetene og håpløsheten.

For noen år tilbake ble jeg akutt innlagt i sykehus. Det var en truende tilstand, men den bedret seg utover kvelden og natta. Det var ikke så lett å sove; ble liggende å tenke: Hva om det hadde vært slutt nå? Det hadde ikke vært bittert, men vemodig å forlate de en er glad i. Spørsmålet om et liv etter døden ble også påtrengende, og jeg tenkte at hvis så ikke skulle være tilfelle, kunne jeg faktisk godta det; jeg hadde tross alt hatt et godt liv, hadde mye å være glad og takknemlig for. Derimot kom jeg til å tenke på mennesker jeg har møtt som bare har hatt det vondt hele livet. Hva med dem hvis Gud ikke finnes? Da finnes det ikke rettferdighet. Da finnes det ikke oppreisning. En forferdelig tanke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt