Karl Øyvind Jordell

175

Hvordan gikk det med lærernormen? Sorrig og Glæde, de vandre til Hobe.

KrFs Grøvan har i et innlegg 10.2. berørt lærernormen. I lys av innlegget og med basis i de siste tallene fra grunnskolen, er det grunnlag for å si noe om hvordan det har gått med normen, og hvilke problemer vi står overfor, særlig i småskolen.

Publisert: 11. feb 2020

KrFs utdanningspolitiske talsperson stortingsrepresentant Grøvan har i Vårt Land for 10. februar skrevet om frafallet i videregående skole, og har der berørt innføringen av lærernormen for grunnskolen som et tiltak for å få ned frafallet. I diskusjoner med bl a Grøvan i bl a Vårt Land da normen ble innført, fremhevet jeg at det var fare for at normen ville innebære at man ikke kom nærmere å løse lærermangelen i utkantene, særlig i småskolen. I lys av Grøvans innlegg og med basis de siste tallene fra grunnskolen er det grunnlag for å si noe om hvordan det har gått.

Sorrig og Glæde. Forhenværende kunnskapsminister Sanner hadde tidligere i vinter allerede varslet at han ikke hadde nok lærere til å oppfylle lærernormen. Det triste er imidlertid ikke at man mangler ca 700 lærere, men at økningen med ca 1000 lærere pr år gjennom de siste fire årene ikke har løst utkantenes problemer; det skyldes nok delvis lærernormen.

Enda tristere er det at lærermangelen, både i sentrale strøk og i utkantene, er helt unødvendig, og kunne vært unngått, dersom man fra ca 2011 hadde justert Clemets opptaksgrense til lærerutdanning, på 3,5 i snitt fra videregående, ned til ca 3,3 – da hadde vi fått fylt opp de ca 4000 studieplassene som har stått tomme på lærerutdanningene gjennom de siste årene.

Det er selvfølgelig gledelig at lærerbestanden har økt med 4000 de fire siste årene. Men det gledeligste er nesten ingen klar over lenger, nemlig at Statistisk sentralbyrås prognoser for lærermangelen for 2020 ikke slår til. I 2012 beregnet man en underdekning på 11000 årsverk, det var en nedjustering fra 15000 årsverk noen år tidligere. Lærermangelen er på 2300 eller 3800, avhengig av om man regner årsverk eller personer, det vil si ca 3000.

Tidlig innsats? I det følgende skal jeg konsentrere meg om småskolen, fordi det er der man (bl.a. SSB, for hva det er verdt) forventer lærermangel, og fordi det er først og fremst slike lærere som regjeringen har rasjonert tilgangen på, gjennom det nevnte opptakskravet på 3,5 samt kravet om 4 i matematikk. Småskolen ble også betonet i statsministerens oppsummering av den politiske situasjonen før jul, ved slagordet ‘tidlig innsats’ – et slagord Grøvan også refererer til i innlegget fra 10.2.. Som det vil fremgå, betyr det åpenbart ikke innsats for lærerdekning for de yngste elevene.

Hovedtallene. Men først litt om hovedtallene fra grunnskolestatistikken, som ble lagt fram før like før jul. I tillegg til en økning på 1100 lærere fra i fjor, fremgår det at det totalt er blitt 114 færre lærerårsverk som dekkes av ufaglærte. Men det er tvilsomt at kommunene har ansatt særlig mange ufaglærte for å dekke de 700 lærerne man mangler for å oppfylle lærernormen - ufaglærte tilsetter man vel primært for å sikre at det er en voksen til stede i undervisningen. Dermed er tallet på 700 neppe innarbeidet i statistikken, og derfor ser det ut til at lærermangelen i realiteten har økt med ca 600 årsverk.

700 er uansett ca 30 prosent av de ca 2500 stillingene som er opprettet som følge av lærernormen. Grøvan, som er en av de hovedansvarlige for å ha tvunget gjennom normen, sa ifølge VG like før jul at «… de nye tallene på tilveksten av lærere, er svært gledelig for et hardt presset parti». Men han var nok preget av at han nå stort sett er vant til langt lavere tall for partiet.

Småskolen – nivå og endring Hva angår småskolen, er det rimelig å vurdere tallene fra to perspektiver, nemlig endring og nivå. Ser man på endringer, er der svake positive trekk.

 På landsbasis er andelen timer gitt av ufaglærte gått ned fra 5,2 prosent til 5,0 fra i fjor til i år – men tallet var 5,0 for to år siden, så det er ikke noen bedring å snakke om. Ser man på nivå, er tallene fortsatt sterkt negative i distriktene.

 Fylkesnivå – trist i Troms. Hva angår fylker, er det en positiv utvikling i Nordland og Finnmark, men i Troms er omfanget av undervisning gitt av ufaglærte på trinn 1-4 økt fra 5,8 til 7,5 prosent, det er en økning på nesten 30 prosent. Mest interessant er det å se på disse fylkene når man ser bort fra de (by)kommuner som har nytt godt av lærernormen. I Nordland uten Bodø, Narvik og Rana er tallene for timer gitt av ufaglærte, regnet i prosent, i de tre siste årene hhv 11, 10 og 8.

I Troms uten Tromsø og Harstad er prosenttallene 10, 11 og 12; i Finnmark uten Alta, Hammerfest og Sør-Varanger (Kirkenes) 19, 17 og 14. Med forbehold for årets tall for Nordland er altså tallene dobbelt så høye som landsgjennomsnittet i Nordland og Troms, og tre ganger så høye i Finnmark. Til sammenlikning er Oslotallene 7, 8 og 8, og i Akershus (som knapt har noen byer) er de 7, 8 og 9.

 Kommunenivå. Man må under fylkesnivå for å få bedre grep om realitetene. I de ti vanskeligst stilte kommunene i Finnmark er det på trinn 1-4 positiv utvikling i seks kommuner; i fire har utviklingen vært negativ. I en kommune gis 48 prosent av undervisningen av ufaglærte, i to kommuner er andelen hhv 38 og 30 prosent.

 Skolenivå. Kommunetall omfatter relativt store skoler i kommunesentra. Småskoler i de egentlige utkanter kan nok ha en andel ufaglærte på over 50 prosent.

 Årsaksforhold. Hovedårsaken til at vi har lærermangel, særlig i distriktene, er grei få tak på – alle partier, først de rød-grønne, så de blå, og så KrF, har bedrevet symbolpolitikk, først ved ikke å justere opptakskravet på 3,5, så ved 4-kravet i matte, og så ved en lærernorm med 2500 fristende stillinger, primært i byer og på Østlandet.

Det er langt vanskeligere å forstå hvorfor bestanden av lærere har økt med 4000 de fire siste årene. Det kan bare i beskjeden grad skyldes at det utdannes flere – opptakstallene har riktignok økt noe (selv om der har vært mange ledige plasser), men ikke med 1000 pr år. Jeg har antydet at den generelle arbeidsledigheten de siste årene kan ha medført en større tilbøyelighet blant lærere til å forbli i skolen, og blant lærerstudenter til å søke seg dit. Men da skulle ikke bestanden ha økt med 1000 i år – for «nu går alt så meget bedre».

Jeg begynner å tro at årsaken må søkes i et samspill mellom penger, sentralitet og folk, at når det stilles penger til rådighet for stillinger, i sentrale strøk, får man alltids tak i folk, i hvert fall opp til et visst nivå – heller ikke dette treet vokser inn i himmelen. At man har hatt bedring i noen utkanter, kan ha helt andre årsaker, bl a synkende folketall, og nedlagte skoler.

At Oslo og Akershus har økende problemer, på tross av lærernormen og det økte antall lærere på landsbasis, kan skyldes at det tross alt er for få lærere, og at en del unnlater å oppsøke de områder hvor boligkostnadene er størst – Stavanger har også problemer, med 7 prosent ufaglærte på trinn 1-4.

 Tiltak – lærernorm for utkantene. Samspillet mellom penger og folk blir et annet når det ikke lenger er tale om sentrale strøk. Faktum er altså at det har vist seg at det langt på vei (70 prosent) finnes folk, og finnes penger, til lærernormen. Men for å dekke lærermangelen i distriktene, må pengene gå direkte til folka: Jeg har fremmet et forslag om en lærernorm for utkantene: Lønnsøkninger stigende mot 50 prosent etter 5 års tjenestegjøring ved skoler som har mer enn en viss prosent ufaglærte.

Hvis ikke dette er nok, må man åpne for at lærere som har tjenestegjort ved slike skoler, kan få fortrinn til to-tre kommuner i mer sentrale strøk, som de selv kan ønske seg til – da med ordinær lønn. Det man ikke lenger kan tro, etter at lærertallet er økt med 4000, og tallene for utkantene ikke bedrer seg vesentlig, er at dette løser seg med slike begrensede økonomiske stimuli som man så langt har fristet med.

Til det er nivået, altså andel ufaglærte, for høyt, og positive endringer for små og ikke entydige. Den nye kunnskapsministeren må markere seg som integreringsminister, ved å sikre at utkantene ikke segregeres fra resten av kunnskaps-Norge, som følge av at en stor andel av det personalet som skal ivareta ‘tidlig innsats’, ikke har kvalifikasjoner for den første lese-, skrive- og regne-undervisningen.

 Addisjonsstykke om den nære fremtiden. Hvis man ikke gjør noe drastisk, vil antallet ufaglærte stige. Jeg har tidligere antydet at tallet kan nå 10000 i ca 2021, men har justert ned til 8000. I øyeblikket ser situasjonen slik ut:

Vi mangler ca 2300, som oppføres som ufaglærte årsverk i grunnskolestatistikken (ifølge den samme statistikken betyr det 3800 lærere, men det er et mindre nøyaktig anslag).

Dessuten synes det altså å være 700 ubesatte stillinger som følge av lærernormen.

 I 2021 utdanner vi nesten ikke noen grunnskolelærere; dette innebærer ikke en manko tilsvarende opptakstallet på 3000, men en manko på ca 2000, fordi mange faller fra.

Frafallet vil nok øke de følgende årene, som følge av at det nå stilles krav om master; i lys av mistrøstige tall fra de såkalte integrerte lektorstudiene, som har et frafall på 60 prosent, kan frafallet meget vel øke til 50 prosent på grunnskolelærerutdanningen for trinn 1-7, som har de svakeste studentene, altså øke med ytterligere 500.

Summen så langt er 2300 + 700 + 2000 + 500, altså 5500 (evt 7000, dersom man regner førstnevnte tall som 3800 lærere fremfor årsverk). I tillegg har jeg regnet inn et par tusen eldre lærere som slutter noe før de hadde tenkt, som følge av påtvungen etterutdanning, den såkalte avskiltingen.

De mulige 500 som vi går glipp av som følge av masteroppgave, vil gjøre seg gjeldende hvert år fra 2021, selv om det er å håpe at noen av dem etter hvert loses gjennom oppgaven. De avskiltede vil gjøre seg gjeldende i noen år fram mot 2025. Kanskje 8000 er et litt for høyt anslag for 2021, men det kan meget vel være et realistisk tall i 2025. Og dette er ikke en prognose, men et addisjonsstykke.

 Tidlig innsats med 20 prosent ufaglærte? Der er ca. 20000 årsverk på trinn 1-4. Ikke alle de 8000 ufaglærte ville være på disse trinnene, men hvis halvparten er småskolelærere, kan det meget vel bli slik at hver femte småskolelærer er ufaglært i 2025. Et slikt regnestykke blir imidlertid nokså sikkert feil, fordi det skjer noe uforutsett. Forhåpentligvis en kombinasjon av at opptaksgrensene justeres, masteroppgaven gjøres frivillig på lærerutdanningen for trinn 1-7, og at lærernormen fravikes.

 Det trengs mer enn pinglete tiltak. Slike mer dyptgående kursendringer fremtrer som nødvendige. De tiltak departementet så langt har satt inn, faller i to grupper. Individer kan få ettergitt (deler av) studielånet, men det dreier seg ikke om så mye penger for de fleste; det er likevel sannsynlig at slike tiltak har bidradd til å bedre situasjonen i Nordland og Finnmark, jfr ovenfor.

På systemnivå har Universitetet i Sørøst-Norge etablert lærerutdanning for ett enkelt kull på Finnsnes i Troms. Universitetet i Tromsø skal tilby avsluttende lærerutdanning for folk som har hoppet av – disse er fritatt for 4-kravet i matte.

Siste søndag i advent meddelte departementet at slike tilbud også skal gis av høgskolene i Innlandet og i Østfold, samt ved Samisk høgskole i Kautokeino; man fornemmer at statsråden var blitt klar over at adventstiden tradisjonelt er en tid for anger og bot, og derfor prøver å bøte på forholdene. Men dette er tiltak som ikke monner noe særlig – det dreier seg vel om noen titalls deltagere for hvert tiltak. Det blir pinglete, særlig sett i relasjon til det forventede hopp i antall ufaglærte i 2021.

Konklusjon. Det interessante er egentlig ikke hvordan det gikk med lærernormen – her er det både Sorrig og Glæde. Det viktige er hvordan det går fremover. Da kan det bli mye Sorrig, hvis ikke regjeringen, herunder Grøvan som utdanningspolitisk talsperson for ett av regjeringspartiene, tar steg for å forhindre minst 20 prosent ufaglærte i småskolen om få år. Men det er først og fremst den nye kunnskapsministeren fra Venstre som bør ta tak i problemene –i lys av det skoleprogram som partiets første statsminister Johan Sverdrup skisserte i et åpent brev til sin kirkeminister Elias Blix i 1884: at døtre av fiskerbønder på Finnmarkskysten skulle ha de samme muligheter som professorsønner fra Bærum (dvs likhet mellom sosiale klasser, kjønn og landsdeler). Dette har ligget til grunn for norsk skolepolitikk siden da. Nå er dette i ferd med å rakne. Foran er det skissert fem konkrete tiltak som vil kunne bidra til å sikre Sverdrups program – og til å fremme Glæden.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere