Verdidebatt

Hvorfor jeg ikke er kristen

Enda tydeligere enn før ser jeg hvor fattig og virkelighetsfjern teismen egentlig er.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den 16. januar hadde Geir Tryggve Hellemo et innlegg i Vårt Land hvor han tok et oppgjør med filosofen Bertrand Russell, fortalte hvorfor han er kristen, påstod at religion har rom for alt og mente at ateismen er fattig og innholdstom.

Hellemo skriver at han liker å utfordre seg selv ved å stille seg spørsmål om hvorfor han tror. Dette er bra. Det er sunt å reflektere litt over hvorfor man tror på det man gjør, og ikke minst om man har gode grunner for å tro at ens overbevisning er sann.

Han trekker fram et par av Bertrand Russells påstander fra hans essay «Hvorfor jeg ikke er kristen», påstander om at kristne er mer vanedyr enn andre, feigere, mer fryktsomme, motstandere av framskritt og forbedringer, og avhengige av innbilt støtte. Hellemo mener da selvfølgelig at Russell tar feil. Hvorvidt Russells' påstander er riktige er ikke hovedfokuset for mitt innlegg, men at akkurat Hellemo, én enkelt kristen person, ikke føler seg truffet av disse påstandene, betyr ikke nødvendigvis at Russell tar feil. Enkelte av bekrivelsene Russell gir har nok vært presise for mange, men selvfølgelig ikke alle kristne.

Hellemo antyder at han ville hatt glede av å diskutere med Russell, og det hadde jeg også hatt. Til tross for Russell's innvendinger mot kristendommen som Hellemo sier han forstår, så påstår han å være viss på at han tar feil. Hellemo har bare tatt for seg noen få av Russell's påstander om hvordan kristne er, men hans essay «Hvorfor jeg ikke er kristen» rommer så ganske mye mer enn det, og da mye om selve kristendommen.

Nå har ikke jeg lest essayet, men jeg har lyttet til hans foredrag under samme navn fra 6.mars 1927 til National Secular Society, South London Branch, i Battersea Town Hall. Der gir han mange gode og fornuftige innvendinger mot argumentene for eksistensen til Gud, samt flere av problemene med Jesu karakter og lære. Slik Gud/Jesus fremstår i bibelen er det mange eksempler på at han er langt ifra feilfri, men ofte ganske frastøtende.

Jeg tror problemet her fra Hellemos side er at han gir ikke noen spesielt gode motargumenter mot Russell’s innvendinger mot kristendommen. Det er mange av Russell’s innvendinger som Hellemo ikke går så veldig dypt inn på. Hellemo er visst viss på at han tar feil, men noen forklaring på hvorfor han tar feil er fraværende. Så jeg stiller meg på Bertrand sin side her.

Det eneste vi får er Hellemo sin beretning om hvordan han orienterer seg i verden, hvordan livet på mange måter byr på det gode og det onde, at den er full av overraskelser, osv. Han går ikke direkte inn på Russell’s påstander og ser ikke ut til å ha tilbakevist hans argumenter på noen særskilt overbevisende måte.

Religionens begrensede rom

Hellemo påstår at religion på et vis gir rom for «alt» (?). Dette blir en smule diffust. Religion er en av mange sfærer i menneskers liv, og det er begrenset hva den har rom for. Kritisk tenkning og evidensbaserte overbevisninger glimrer i hvert fall med sitt fravær. Hellemo undervurderer kraftig den store verdien og nytten vi har av vitenskap. Vitenskap, og den vitenskapelige metode, er det beste og mest pålitelige verktøyet vi har for å forklare universet vi lever i, og for å komme frem til hva som mest sannsynligvis er i samsvar med virkeligheten. Dens styrke er egenskapen å teste hypoteser med observasjon, demonstrering, repetering og fagfellevurdering. Hellemo klager på at vitenskapen rommer til syvende og sist akkurat like mange uløste spørsmål som livet hans (?), og ønsker en ordning som tar hensyn til mangfoldet (?), uklarhetene og usikkerheten.

Det som er viktig å huske er at vitenskapen har gitt oss svar på utrolig mye om verden. Den har blant annet gitt oss den hittil beste forklaringsmodellen for hvordan universet har oppstått og hvordan liv har utviklet seg på jorda. Den kan til og med si noe om moral. Det fins mange uløste spørsmål, det er mange ting vitenskap ikke har noe svar på, men den har svar på mye mer enn religion. Enkelte ting må vi leve med at vi mangler svar på, og vi kommer kanskje aldri til å få svar på visse ting. Vi må lære oss å være komfortable med usikkerhet, vi må være komfortable med å si «jeg vet ikke» når det mangler en forklaring. Bare fordi vitenskapen ikke har svar på absolutt alt vi lurer på betyr ikke at religion er et gyldig alternativ til å fylle hullene i vår kunnskap. Vær forsiktig med å ty til hullenes gud for det uforklarlige. Religion er basert på mytologi, og det ville være svært uklokt å ty til fantasiverdenen i hellige bøker for svar.

Den «fattige» ateismen?

Det er ikke noe negativt med ateisme – det vil si manglende overbevisning om at det eksisterer guder. Vi ateister lever helt fint uten forestillinger om guder og kan så absolutt finne mening og glede i livet via andre ting. Mange mennesker har et mye bedre liv uten teisme og religion. Det er i det hele tatt noe merkelig at ateisme omtales som fattig og innholdstom i Hellemos innlegg. Ateisme er ikke ment til å ha noe innhold, og ingen påstår noe annet. Ateisme er ikke et livssyn eller en filosofi. A-teisme sier bare noe om hva man ikke tror på. Humanisme derimot er et innholdsrikt livssyn, og det er bare teisme (gudstro) den ikke inneholder. Det er også nettopp det som er så bra med den.

Hvordan kan teisme ha noe som helst innhold når det aldri har blitt objektivt bevist at det eksisterer et immaterielt universskapende åndsvesen?

Det vi skal bruke for å orientere oss i den verden vi lever i er humanisme, skeptisisme, kritisk tenkning, rasjonalitet, fornuft, logikk og vitenskap. Dette gir oss de mest pålitelige verktøyene for å forstå verden, for sannhet, og hvordan vi skal leve i harmoni med hverandre. Kristendommen derimot må vi legge på hylla som den mytologien den er.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt