Kirkevalg - takk og svar til Jordell

Takk til Karl Øyvind Jordell for klare svar og kommentarer til de punktene jeg i mitt innlegg om kirkevalg 29. januar var mest opptatt av å diskutere. Det er bare et par bemerkninger i hans innlegg jeg har behov for å kommentere, og setter med det strek fra min side i denne runden.

Partier kommer inn fra sidelinjen
Jordell deler ikke mitt premiss om at de som velges til bispedømmeråd og dermed til kirkemøtet, kommer inn fra sidelinjen. Han begrunner dette med at «de fleste på listene fra Åpen folkekirke og Bønnelista står sentralt i kirken». Her mener jeg kortene blandes.

Jeg har aldri betvilt at de som velges fra partilister, står sentralt i kirken, eller ikke har nærkontakt med menighetslivet, eller som noen kommentarer andre steder på nettet antyder: at de ikke skulle være egnet til oppgaven. Tvert imot. Mitt kritiske innlegg i august mot Åpen folkekirkes valgkamp, åpnet med ordene: «Det finnes folk på Åpen folkekirkes lister jeg godt kunne tenke meg å se i bispedømmeråd og kirkemøte.» Og det var ikke kun retorisk ment.

Mitt poeng er at de som står på kirkepolistiske lister, til tross for personlig deltakelse i lokalt menighetsliv, ikke har formelt feste i soknene. De representerer ikke menighetene, grunnenheten i organisasjonen Den norske kirke. De representerer meningene til en gruppering innen kirken.

Ergo kommer de inn fra sidelinjen. Og det langt oppe i organiasjonene, med ambisjoner om å styre kirken fra toppen. Mitt ønske er at de som styrer på og fra toppen, skal være nominert nedenfra.

Både i prinsippet og i praksis er det nå slik at personer som har lyst til å styre kirken og har evnen til å samle nok støtte til å danne et parti, kan bli kirkeledere. Selvbestaltede, vil jeg da si, til tross for at de blir valgt i et bredt anlagt valg. For de nominerer i grunnen seg selv.

Da Åpen folkekirke ble til, var det som et ensaksparti rundt en viktig sak som de vant. Sist høst kjørte de helsides annonser som listet opp punkter i partiprogrammet som stort sett er ukontroversielle, mens hovedblikkfanget var kirkerådsleder Gunnleiksrud Raaum og partileder Sandaker-Nielsen som smilende proklamerer: «Det har vært stort å få være med på å skape endring i kirken. Det vil vi gjerne fortsette med!» Lettere karikert: Det er moro å ha makt. Kan dere ikke være så snille å velge oss en gang til. Styringslysten var tydeligere enn hva de egentlig ville.

Nominasjonsprosessen må breddes ut
Jordell antar at jeg med «foreningsdemokrati» mener valg på menighetsmøter, noe han ikke ønsker. Og heller ikke jeg.

Det jeg ønsker meg, er at det legges betydelig større vekt på selve nominasjonsprosessen. Den må åpnes, breddes ut, bli en viktig folkedemokratisk sak i lokalmenighetene. Mye av de sentrale midlene til gjennomføring av valg bør kanaliseres til dette.

Jeg har tatt til orde for at de best egnede personene skal styre kirken. I lokalsamfunnet vet man ofte hvem som egner seg. Disse må stemmes fram i åpne nominasjonsprosesser - lokalt og regionalt - til man sitter med en grasrotdemokratisk liste over personer å stemme på i åpne valg.

Valgene må skje på den tid og de steder der det samler flest deltakere. Det er uvisst og sikker variabelt hvor dette best kan skje.

Da jeg skrev mitt første innlegg, var det som en reaksjon på at Åpen folkekirke nå frir til Stortinget for å binde kirken til en valgteknisk løsning før den har drøftet både ordning og valg. Partiet rir to hester samtidig, som noen også har prøvd seg på i rikspolitikken. Med flertall i kirkerådet vil man gjerne framstå som samlende, «statsbærende», og skape gode styringsprosesser. Samtidig fremmer man sin primærpolitikk i media. Snedig. Men klokt?