Spaltist Joanna Bjerga

Arrangert ekteskap? Neida. Joda. Neida.

Var det bedre før da det å gifte seg var noe en bare gjorde? Og barna bare kom?

Publisert: 3. feb 2020  /  682 visninger.

Jeg er mor til fire unge voksne, som jeg blir stadig mer opptatt av skal finne seg noen å dele livet med. En av dem har faktisk klart det, og er godt gift. Og det klarte han helt på egen hånd. De andre befinner seg i varierende grader av opptatthet, mens jeg sitter og venter og håper på barnebarn mens jeg fremdeles har overskudd til å kose meg med dem. Det går litt trått.

Lite interessert. Fristelsen er stor til å blande meg inn i prosessen, og presentere dem for det jeg synes må være passende kone- eller manne-emner. Jeg vet jo best, gjør jeg ikke? Jeg kjenner barna mine, vet hva de liker og hva de ikke liker. Vet hva de trenger og hva som er kjærlighetsspråkene deres. Jeg vil dem jo vel. Jeg kommer jo ikke til å foreslå noen som de vil vantrives med!

Men merkelig nok, så virker det ikke som de er særlig interessert i forslagene mine. De vil fikse det selv. Og det skal de selvfølgelig få lov til, mens jeg sitter på hendene og tvinger meg selv til å la dem finne ut av den store kjærligheten helt alene.

Urealistisk og usannsynlig

Dog er det besnærende å reflektere rundt hvorfor det er blitt sånn i vår tid, og hva som skjedde underveis. For i et historisk perspektiv er det jo ikke såååå lenge siden arrangerte ekteskap var normen, også i vår vestlige kultur. Og for store, store deler av verdens unge voksne, er det fortsatt helt vanlig at det er familien som velger partner for dem. På godt og vondt.

Ekteskap har altså gått fra å være en pragmatisk sammenslåing av slekter og ressurser, til å bli en sosial konstruksjon som vi håper skal dekke alle våre behov, så vel emosjonelle som sosiale og fysiske. Godt hjulpet av underholdningsindustrien leter alle etter ‘den ene’ som skal ‘gjøre dem hele’. Det er jo både urealistisk og usannsynlig at én person skal kunne dekke absolutt alle partnerens behov, spør du meg. Det forhindrer ikke at de aller, aller fleste av oss ønsker seg en livsledsager.

Familie for evigheten

Men kan det være at de høye forventningene gir unødvendig press og skremmer de unge fra å lande? Vi beskylder dem gjerne for å være for kresne, eller ikke kresne nok, og observerer at alderen for å inngå ekteskap og samboerskap stiger og stiger, med de utfordringene det gir når de skal i gang med ‘prosjekt avkom’.

I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er ekteskap og familie ‘A Big Deal’. Ikke bare er det et bud å bli gift og få familie, men vi tror jo at familiebåndene skal vare inn i evigheten, og ikke bare til døden skiller oss ad. Da blir det enda viktigere å velge rett, og om mulig helst noen som har samme livssyn som en selv. Det blir ikke akkurat mindre press på ungdommen av slikt. Dermed kunne en jo tenke seg at de ville synes det var befriende å slippe å velge selv, og la mamma og pappa ta seg av den saken? Men den gang ei. I stedet organiserer vi leirer og konferanser og lager egne datingapper for mormonere, og skriver hauger av selvhjelpsbøker og maser og tjaser og skremmer dem tilsynelatende vekk fra hele greia. Ikke klarer vi nødvendigvis å være særlig gode forbilder på ekteskapelig lykke til enhver tid heller. Men vi prøver.

Arrangert light

Hvis ekteskapet er innstiftet av Gud (og det tror vi jo at det er) og er en del av en plan som skal gi oss størst mulig grad av glede og tilfredsstillelse i dette livet og det neste – så lurer jeg nå litt på hvorfor det virker så vanskelig å få til? Var det bedre før? Da det å gifte seg var noe en bare gjorde? Og barna bare kom? Nei, si det.

Mitt eget ekteskap, inngått mot slutten av forrige årtusen, kan sannsynligvis ­beskrives som ‘arrangert light’. Min manns eldre søster var en venninne av min mor, og hun tipset oss om hverandre. Det skulle faktisk ikke så veldig mye mer til. Jeg undrer meg veldig på om det ville vært like enkelt i dag.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere