Karl Øyvind Jordell

169

Kirkevalg - svar til Grønvik

Knut Grønvik har utfordret meg på sju punkter som jeg ikke berørte i det han omtaler min som raljering med hans forslag om valguke i kirken. Her er et forsøk på svar, med en forenklende kirkehistorisk fornemmelse som vedheng.

Publisert: 3. feb 2020

A. Mitt utgangspunkt for å engasjere meg i valgordningsspørsmål, var Kirkerådets ukritiske overføring av regler for fylkestingsvalg, til valg til bispedømmeråd (og dermed Kirkemøte), hva angår hvor mange underskrifter  man måtte ha for å stille liste. Man hadde ikke tatt hensyn til ulik valgdeltagelse. Reglene ble slik at det nå er overkommelig å stille alternativ liste, noe både Åpen folkekirke og Bønnelista har hatt nytte av. Dette impliserer at jeg hele tiden har lagt til grunn at det skal være mulig med alternative lister, og dermed partier, om man vil. Dette kom tidlig inn i regelverket; jeg har aldri hatt noe ønske om å endre det. Jeg kan ikke dele premisset at dette er å komme inn fra sidelinjen via partidannelser (Grønviks pkt 4). De fleste på listene fra Åpen folkekirke og Bønnelista står sentralt i kirken. 

Dermed er jeg åpen for partivalg (pkt 3). Mye av mitt engasjement har bestått i å gjøre det klart at den kombinasjon av partivalg og personvalg som vi nå har, og som Grønvik karakteriserer som en hybrid ordning,  gir perverse effekter, når lister utformet som personlister, kuppes av partier som ikke vil vedkjenne seg at de er partier. (En pervers effekt er at virkningen av å avgi stemme, blir den stikk motsatte av det velgeren intenderer.)

Et stykke på vei er det selvfølgelig slik at kirkeorganisering må komme før beslutning om valgordning (pkt 1) - man må vite hvilke organer man skal velge til. Men jeg har lagt til grunn at det fortsatt skal være valgte organer på lokal, regionalt og nasjonalt nivå. Det er først og fremst på nasjonalt nivå vi har fått partier - på lokalt nivå kunne slike utgjøre en belastning i det daglige arbeidet i kirken.

Det er innlysende at valgordning må avgjøres før valglokalisering. Men jeg ser ingen grunn til at man skulle gå bort fra vanlig valg, og f eks velge på menighetsmøter. I spørsmålet om hvor velgerne skal avgi stemme, må hensynet til valgdeltagelse etter mitt skjønn veie svært tungt.

I sitt pkt 5 bruker Grønvik uttrykket 'foreningsdemokrati'. Det kan vel bety det samme som valg på menighetsmøter - som jeg altså ikke ønsker. Hva som er mest demokratisk, kan ikke besvares helt generelt. De gamle demokratier England og USA har enmannskretser, som jeg vil mene gir udemorkatiske utslag. I en situasjon med listevalg, bør vi her til lands tilstrebe det ideal som vi nå nærmer oss ved at det er opprettet utjevningsmandater ved Stortingsvalgene  - alle velgere skal ha lik innflytelse. I lys av dette har jeg tatt til orde for at vi må bort fra ordningen der alle bispedømmer har like mange representanter i Kirkemøtet. 

Majoritetsprivilegier (pkt 6) er et problem dersom minoriteter lider under dem. Jeg kan ikke se at andre trossamfunn, eller medlemmene av slike samfunn, lider under at Den norske kirke avholder sine valg i tilknytning til offentlige valg.

Hva nedgangen i valgdeltagelse skyldes (pkt 7), vil vi kanskje få vite når valget evalueres. Lokalisering er kanskje ikke så viktig som tid, at kirkevalget legges samtidig med det offentlige valget. Hvis ting kan gjøres unna på en enkelt valgdag, går vel valgdeltagelsen opp.

Grøvvik er særlig opptatt av den han kaller den usalige koplingen av offentlige valg og kirkevalg. Man skal vel lytte når en sokneprest omtaler noe som usalig, og jeg har selv vært litt opptatt av det prinsipielt snodige ved at en fristilt kirke har valg samtidig som den staten man man nå er fristilt fra. Men jeg er kommet at hensynet til valgdeltagelsen må veie tyngre.

B. Jeg har ikke noe behov for en mannjevning med Grønvik om hvem som kjenner bygdenorge best. Grønviks forslag om en valguke vil for mange menigheters vedkommende egentlig innebære at forhåndsstemming på menighetskontoret, som ofte ligger i et kommunalt bygg, blir det vanlige, fordi man i mange menigheter ikke er' innom kirken likevel', slik Grønvik forutsetter.

C. Men mye av dette er egentlig utenomsnakk og formalisme. Det saken dreier seg om, er at det parti som i realiteten ble stiftet i Calmeyergaten for 100 år siden i år, har tapt makten. I en debatt med biskop Nordhaug for et par år siden, der han hevdet at partier i kirken ikke var ønskelig, omtalte jeg denne partidannelsen slik: "Den norske kirke som trosfellesskap har svært lenge omfattet store legmanns-organisasjoner som til dels har holdt og fortsatt holder særskilte gudstjenester som et alternativ til kirkens. Man etablerte sin egen institusjon for utdanning av prester. Mange prester derfra hadde (og har?) finstilte samvittigheter som forbød dem å samarbeide med ‘såkalte kvinnelige prester’; deres og andres holdninger til homofile har nå aktualisert spørsmål om en beklagelse fra kirken. Man holdt store møter der man dro klare skillelinjer mot annerledes troende, og manet til at disse skulle isoleres fra trosfellesskapet. Lederne samlet seg en gang i året på Geilo, med lite slalåm og desto mer rett lære, som et slags alternativt bispemøte. Noe av dette er historie – som fortsatt er virksom." Det siste eksempelet er en utleie-sak i et bedehus nordpå, nå vinter.

Et lite kjent faktum er at representanten for det som nå heter KFUK/M, var den eneste som ikke sluttet seg til linjen fra Calmeyergaten. Dette har jeg sett i sammenheng med at avtroppende preses, både i intervju og i sin avskjedspreken, betonet den betydning denne organisasjonen (som hun senere ledet i noen år) har hatt for henne. Jeg har en forenklende kirkehistorisk fornemmelse av at det som har skjedd i Den norske kirke siden preses var ung, er at mange av oss som vokste opp i ungdomsklubber og Ten Sing, i regi av KFUK/M, og andre steder utenfor de store legmanns-organisasjonene, omsider har har maktet å etablere en motpol til Calmeyergaten. I så måte er det av betydning at, såvidt jeg husker, deltok ikke generalsekretren i KFUF/M så flittig på Geilomøtene.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1218 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
18 dager siden / 1182 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
12 dager siden / 1172 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
4 dager siden / 761 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 711 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 645 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere