Verdidebatt

Respektløshet og bedrag i Jesu navn

Vi er satt inn i et fellesskap og dermed en alltid pågående medmenneskelighet som aldri er skilt fra Gudsforholdet. Gud vil det gode fordi det er godt. Gud vil ha barmhjertighet og aktiv våkenhet; ikke offer og teologisk korrekthet bak flotte fasader. Og hvem er så min neste? Jo, det er hun og ham som rammes av mine holdninger, min adferd og mine valg eventuelt av min likegyldighet. Uten respekt og ærbødighet for sin neste som er ønsket, skapt og elsket av Gud, såvel som en selv, har man vendt seg fra Herren selv. Og uten respekten for de etiske fordringer, blir det umulig å nærme seg Ham som åpenbarte dem i skriften.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nå har jeg en lenger tid utsatt meg for TV-kanalen Visjon Norge (VN), og forsøkt å se det som presenteres både fra et trosmessig perspektiv samt et forsøk på et friere utenfraperspektiv. Primært er det kanalens egenproduserte programmer som jeg har konsentrert meg om. Adventister og andre som leier sendetid er altså ikke her medregnet. Men ut fra hva som blir vist og hevdet i denne kanalens egne programmer, så bør det dog ut fra en etisk synsvinkel kunne stilles berettigede spørsmål om de deltar på rett TV-kanal? At Jan Hanvold & Co også kan si riktige ting her og der angående enkelte temaer er greit nok. Men gode idealer, delsannheter og for all del legitim tro på vesentlige verdier er dog ingen garanti mot alvorlige feilgrep og svikt. Derfor kalles vi alle kontinuerlig til pågående våkenhet: Det handler ikke bare om gode intensjoner og rette meninger, men om vår neste og fellesskapet. Ergo om intet mindre enn Kristi forvaltningsoppdrag.

Vranglære og manipulasjon kjennetegnes oftest av en usalig miks av sant og galt. Vårt forhold til våre medmennesker og de svakeste speiler vårt forhold til Gud selv. Sett i lys av det som tidvis skjer i VN må jeg innrømme at jeg av semantiske grunner tidvis får visse problemer med å kalle meg kristen. Det er ikke lett å ta fatt på kritikk her, det skal innrømmes. Men dette er dog ingen legitim grunn til å la være; se en annen vei og gå forbi.

Som Goethe skrev, så kan man ikke motbevise en falsk lære, alternativt det som er uriktig i den, fordi den bygger på forestillingen om at det falske og uriktige er sant. Men vi kan dog bidra positivt til fordel for noen av dem som befinner seg i og utenfor miljøet.

Og hva gjelder Visjon Norge: Det er vel få miljøer som til de grader fungerer som god illustrasjon på det sosiale fenomen som betegnes som «tribalisering». Sterke personligheter innad har tatt til seg tilstrekkelig med definisjonsrett og innflytelse som gir vedkommende en maktbase hvor også negative og destruktive handlinger kan ha sitt legitimerende utgangspunkt. Uansett hvor godt og pent det hele er innpakket. Her følges den sosiale kontrollen opp med utstøting, stigmatisering og meningstap for den eventuelle tvilende - som effektive ris bak speilet i miljøet. Flere vet. Og dermed fungerer makten innad preventivt; ytterst få våger å reise seg for å si at her pågår det umoral. Systemet re-produserer og legitimerer dermed kontinuerlig det eksisterende makthierarki som rår.

Og konkret: VNs kombinasjon av invitasjon til forbønn for sviktende helse koplet med passende bibelrefererte fordringer om penger er en skam. Intet mindre. Fra NRK.no ser man:

Hva går så penger fra fattig og rik til? VNs innsamlede midler går først til driftsskostnader på 240 000 kroner i døgnet. Av disse også lønn til ansatte. Eksempel: I 2018 fikk Jan Hanvold 745.890 kr i lønn fra tv-kanalen. Som om dette ikke er mer enn nok, så tar han også ut 876.000 kroner som styreleder i Øvre Eikervei 126 as. Dette selskapet gikk for øvrig så vidt i pluss med et overskudd på 250.000 kroner. Apropos: En gang i året har NRK en innsamlingsaksjon for et konkret godt formål, med et spesielt oppfølgende intens telling gjennom programmet.

I Visjon Norge har de samme programopplegg: Her hver eneste kveld. Det gode formålet her er hovedsakelig kanalen selv. Hanvold sa i 2015 i NRK: "Pengene går til driften. Vi har 60 personer ansatt her, og det koster oss 10.000 kroner i timen å drive Visjon Norge, foruten at vi har misjonsprosjekter."

Dette betyr at de må skaffe 240 000 kr i døgnet kun for driften alene; dvs FØR andre gode formål får 1 krone. NRK hevder at mesteparten av pengene går til VN og dets eiere, selv om noe går til gode formål. Også andre høyst gode formål, som allerede har en effektiv organisasjon, kunne nok ha god nytte av disse 10 000 kr i timen?

Mener man som leder å ha Guddommelig autorisasjon og dermed griper mer av den kristne sannheten enn andre troende, så blir fallhøyden stor. Min påstand er at det innad i VN eksisterer en bred og dyp grøft mellom idealenes verden av svart og hvitt begrunnet ut fra bibelreferanser p.d.e.s. og virkeligheten selv på den annen. Men denne grøften registrerer de ikke. Det er nok også derfor de faller den titt og ofte. F.eks. begynner man qua leder lett å oppfatte berikende og utfordrende forskjelligheter som suspekte bidrag og trusler. Vi er dog alle forskjellige, og ser noe som den andre ennå ikke har sett. Den alltid utfordrende, men nødvendige pluralismen blir i slike ensrettede miljøer derimot sett som uttrykk for uvitenhet, manglende erkjennelse og fristelser til «farlig vranglære» - sågar inspirert av satan selv. Alternative tanker om Kristus, som kan berike og utvikle, holdes effektivt utenfor og her blir diskvalifisering av «de andre» vesentlig. Bibelen mangler som kjent ikke på skyts her, for øvrig. For den som ønsker å kontrollere andre finnes som kjent et arsenale av løsrevne sitater som kan rive ned selv den sterkeste en uvakker dag. Og påfallende nok er det de alternative tekstutvalg og de tolkninger som legitimerer og gavner virksomheten mest og best som også anses som de sanne og riktige.

«Gud elsker en glad giver», sies det gjerne. Og det er sikkert sant. Men en glad giver gir ut fra seg selv uten utilbørlig press og selvsagt av sitt overskudd. Det har videre hendt at noen har henvist til Jesu fortelling i Markus 12 om enken som ga sin siste skjerv. Som for å illustrere at oppofring og viktigheten av å gi til tempelet og ledelsen er understreket av Herren selv. Men denne fortellingen har alt for lenge blitt misbrukt i makt-moraliserende og manipulerende hensikt, i flere kirkesamfunn.

Vi som står med ett ben i jødisk troslære kan dog vitne om at man finner en lignende beskrivelse i gamle jødiske visdomsfortellinger. Der ble og blir den dog utlagt annerledes. Apropos: Jesus ble født og levde som jøde. De første som fulgte Ham var jøder. Jesu referanser var jødisk troslære og liv. Her finnes m.a.o. en omfattende ressursbank og perspektiver som ensidig fungerer positivt og utfyllende som kilde og referanse hva gjelder fordypning i kristen tro. Å ivareta enker med omsorg og støtte var og er f.eks. ennå en helt sentral og vesentlig del av jødisk troslære, også på Jesu tid. Jfr f.eks fortellingen om oppvekkelsen i Nain: «Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. - Så gikk Han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og Jesus sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren».

Det fantes faktisk ikke noe bud som påla de fattige å gi bort alt til tempelet; snarere tvert imot vektla man som nevnt ivaretagelse av enker og de fattige.  I Markus´ 12. kapittel bør man faktisk lese fortellingen om enken som gir sine siste mynter med henvisning til Jesu gjentatte sterke kritikk av visse religiøse ledere som var preget av hybris, posisjon, status og griskhet. Enkelte her så sitt snitt til å misbruke sin rolle og innflytelse til egen berikelse, akkurat som visse maktmennesker til alle tider har gjort og gjør. Også i vår tid. Fremfor å føre enkers sak og ivareta deres interesser «eter» de enkene «ut av huset» dvs. de utnytter enkene, de svakeste i samfunnet gjennom å ta deres eventuelle eiendom til personlig berikelse. «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»

Så ser vi at umiddelbart etter episoden om enkens gave gjengir Markus disiplenes beundring av den svært så imponerende og flotte tempelbygningen: «For noen steiner og for noen byggverk!»- Her er kontrasten mellom det praktfulle og storslåtte bygg til enkens fattigdom grell. Og Jesus forutsier videre så den snart forestående ødeleggelsen av nettopp dette flotte tempelet de omtaler. I lys av dette siste, så ser man at enkens skjerv fremstår som helt bortkastet. Ut over dette, så satte denne fattige enke seg selv i en desto verre posisjon som ville medføre at hun som medmenneske måtte begynne å tigge for å klare seg. Og alt i Guds navn for å finansiere en tempelbygning? Vi ser også i Markus 7. kapittel om et tilfelle der enkelte overgir det de eier til tempelet som en tempelgave, «en korban», dette remfor å bruke det til å forsørge sine gamle foreldre. Vi tar sannsynligvis alle avstand fra en slik trosmessig oppførsel? Skulle Han som elsker sin skapning og aktivt støtter de lidende og fattige i forhold til religiøs utnyttelse og maktmisbruk legitimere at tempelbygningen er viktigere enn gamle og fattige menneskers grunnleggende behov og trygghet? Fortellingen om enkens skjerv kan faktisk tolkes på tilsvarende måte. Det handler om pengegaver til tempelet som faktisk burde vært brukt til noe annet og bedre; til sårt tiltrengt daglig brød for den sultne. Viktigere enn en tempelbygning er Guds elskede skapninger som for Gud er og blir det primære. «Har dere ikke lest hva David gjorde den gang han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus og tok skuebrødene, spiste og ga til dem som fulgte ham, enda det er bare prestene som har lov til å spise dem.» Praktisert kjærlighet og omsorg mot medmennesket er altså den faktiske etterfølgelsen; dvs oppfyllelsen og realiseringen av Guds ord.

Vi ser i fortellingene at fattige på Jesu tid kunne bli utsatt for religiøst press for at grådige menighetsledere skulle få desto mer penger, og det alltid med «gode» begrunnelser og teksthenvisninger ad hoc. Jesus vurderer ikke enkens gave positivt eller presenterer det hele som mønsterfortelling for alle troende, slik noen i dag ser ut til å mene.

Man kan dog våge å ta tid til ettertanke her: Det finnes en og annen menighet i dag som utnytter fattige og velmenendes tro. Min mulige uærbødige påstand er at Visjon Norges kopling av penger og den troendes helse er klare brudd på Guds vilje med sine skapninger. Man kan fastslå at vi her vitner til det som betegnes som ulv i fåreklær.

Hvorfor er ikke både prester og kirkeledere ellers mer aktive, pågående og tydelige hva gjelder det som pågår her? Verken Jesus eller Paulus satt påtagelig tilbakelent i de tilfeller hvor tro og maktmisbruk var tema. Snarere tvert imot reiste de seg og talte modig elendigheten midt i mot. Viktigere enn å være dannet og forsiktig i trosmiljøets internkritikk, var det å sette sakene på rett plass. De uttalelser jeg har sett fra menighets- og kirkeledelse så langt ser ut til å komme stort sett kun når journalister først ber om kommentarer. Konfliktskyhet og feighet, samt misforstått og feilplassert dannelse (?) har dessverre fungert tåkeleggende og dermed bare forverrende. Ikke minst fungerer det bortvendte blikk legitimerende på elendigheten. Hvor er da dette med kirkeledelsens hyrdeansvar? Enhver med åpne og friske øyne, uansett tro, ser hvem i menighetene dette går ut over. Både troende som ikke-troende som ennå har sitt medmenneskelige gehør rimelig intakt forventer at nettopp kirkenes ledelser pågående og aktivt tar sitt parti: Det er nemlig alltid den svakeste parten som rammes; nettopp den som trenger aksept og bekreftelse.

Når det gode blir det bestes fiende, så er det på tide å ta en time-out for selvrefleksjon. Spesielt der hvor man hevder å bygge virksomheten og praksis på kristen troslære. Men det forutsetter jo at man faktisk vil legge merke til det som skjer. Verdier er som kjent kun gyldige i det de praktiseres. Vi kan altså til tider bli vitner til en hybris som på ypperlig vis illustreres av Goethes fortelling om «Trollmannens lærling», med til dels alvorlige konsekvenser for en og annen. Man har som leder i f.eks. Visjon Norge m.a.o. verken den ryggrad, innsikt, menneskekunnskap, evner og de moralske kvaliteter som de store pretensjoner forutsetter.

Vi er satt inn i et fellesskap og dermed en alltid pågående medmenneskelighet som aldri er skilt fra Gudsforholdet. Gud vil det gode fordi det er godt. Gud vil ha barmhjertighet og aktiv våkenhet; ikke offer og teologisk korrekthet bak flotte fasader. Og hvem er så min neste? Jo, det er hun og ham som rammes av mine holdninger, min adferd og mine valg eventuelt av min likegyldighet. Uten respekt og ærbødighet for sin neste som er ønsket, skapt og elsket av Gud, såvel som en selv, har man vendt seg fra Herren selv. Og uten respekten for de etiske fordringer, blir det umulig å nærme seg Ham som åpenbarte dem i skriften. Vi ber faktisk Fader VÅR. Ikke Fader MIN. Den etikken vi bærer henter en styrkende kraft fra troen, og den er derfor grunnet både på tro og erkjennelse; dvs p.d.e.s respekt for Ham som er Ordet og på den annen forståelse. Hvilket innebærer at både tro og tenkning må følge hverandre underveis. Dette betyr at sviktende nestekjærlighet også er å se som flere skritt bort fra den Gud som skape vår neste. Man gjenfinner altså seg selv i medmennesket; vi blir til i samspillet med de andre. Derfor er aktiv nestekjærlighet, som er det motsatte av romantisk prekestol-idealisme, ensbetydende med å realisere sitt liv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt