Arne Danielsen

330

Klima er viktigst!

Fredag, da forsvarsministeren ble spurt om hans arbeid som forsvarsminister, svarte han at klima er det viktigste.

Publisert: 29. jan 2020  /  1354 visninger.

Nei da, han gjorde ikke det. Det skulle tatt seg ut, og det hadde naturligvis vært oppsiktsvekkende – og absurd. Det hadde skapt forvirring, uro og betydelig engstelse. Blant de som kan mest om sikkerhet og forsvar, ville det trolig ført til full panikk.

Men da Knut Arild Hareide skulle snakke om sin nye jobb som samferdselsminister, ga han faktisk inntrykk av det – at klima er det viktigste. Han sa ikke at god og effektiv samferdsel er det viktigste. Det var naturligvis det han burde sagt. Og så kunne han lagt til noe om at klimaperspektivet også er viktig, og at han vil gjøre det han kan for også ivareta dette. Eller noe slikt …?

Forsvaret av landet er viktig for sikkerhet, fred og frihet. Det er ikke lite. Det er helt avgjørende. Det samme kan sies om samferdsel. Det er livsnerven, det er blodomløpet som gjøre at samfunnets vitale organer fungerer slik de skal og best mulig. Uten dette dør vi som moderne samfunn. Og da er det lite igjen å forsvare.

Under fredagens stafettveksling i regjeringskontorene nevnte flere av de nye ministrene klimaet og vektla dette. Det er tidsriktig, men likevel temmelig spesielt.

I Klima- og miljødepartementet er klimaet naturligvis viktig eller det viktigste. Men det bør ikke være noen tvil om at for alle de andre departementene er de respektive fagfeltene det viktigste. Eller er våre fremste politikere i villrede om hva som er deres viktigste arbeidsoppgaver? Distraksjonene står i kø om dagen. Stadig flere synes å slite med forvirring og blir skremt til meningsløshet.

Det er mye som ikke er normalt lenger. For normalt ville alle ministrene uten å nøle sagt at det er full fokus på deres spesifikke fagfelt. Men så ville de kanskje lagt til at de også har et etisk og moralsk ansvar – herunder et klimasvar. Helt fint. Vi er glade for at politikerne er etisk og moralsk ansvarlige.

Men så vil noen eller en del protestere og si at klimaet er viktig. At det faktisk er det aller viktigste, at «kloden brenner» og at vi «ikke har mer tid å miste».

Her burde kanskje denne ytringen stoppet. For klimadebattene er blitt endeløse og repeterende, og de har endt i en polarisert ideologisk og stillestående skyttergravskrig som ikke har sett sin like siden Somme. Det er de ideologiske slagordene som dominerer – på begge sider.

For egen del legger jeg IPCC sine konklusjoner til grunn. Det er et faktum at vi går mot et varmere klima. IPPC har kommet til at det er 99% sikkert at halvparten av klimaendringene skyldes menneskeskapte klimautslipp. Altså er den andre halvparten naturlig og selvdrevet. For en lekmann kan det slik konkluderes med at uansett hvor mye vi strever med å få ned utslippene, og om vi når målet om null-utslipp i 2050 – i alle land på hele kloden, så vil klimaet likevel fortsette å bli varmere, eventuelt med halv fart. Eller noe slikt?

Kan hende dette er feil. Det vet forskerne mer om enn en lekmann. Men det som er sikkert, og et ubestridelig faktum er at Norges utslipp er ca. 1 promille av klodens samlede utslipp. Det betyr at dersom vi med enorme investeringer og anstrengelse, og med betydelig personlige forsakelser fra hver og en av oss greier å nå målet om en halvering av våre utslipp innen 2030, så har vi redusert klodens totale utslipp med 0,5 promille(!). Altså ingenting. Ingen verdens ting. Null-utslipp i Norge har null effekt for klimaet og klimaendringene.

Jo da, protesteres det. Norge må ta sin del av ansvaret. Alle land må gå sammen om å løse de alvorlige klimautfordringene. Det høres rimelig ut, og dette er vi naturligvis enig i – dersom det hadde vært mulig. Men faktum er at det slett ikke finnes en slik enighet. Det betyr altså at det vi gjør er fullstendig betydningsløst. Det er verdiløst, og vil slik kunne bli historiens mest bortkastede investeringer og mest meningsløse anstrengelser.

Dette kan dokumenteres. Under klimamøtet i Madrid skrev 70 land under på den avsluttende protokollen – og det er ikke usannsynlig at noen av landene signerte halvhjertet og med påholden penn. Men uansett framstår dette som en betydelig enighet. Problemet er at disse landene samlet representer fatteslige 10% av klodens totale utslipp. Dermed ender også dette i det meningsløse. For mens mange land er enige om å ordne opp for sin del, så utgjør deres ansvar og effekten av deres anstrengelser kun en tiendel av problemet. Dette mens flere av de stor utslippslandene, de som står for 90% av utslippene, øker sine utslipp – og vil gjøre fram til 2030 – minst.

På ressurs- og energifeltet øker misforholdet mellom gode ønsker å realisme. Journalist Kjell Erik Eilertsen skriver at før vi når 2030, så vil det bo 8,3 milliarder mennesker på Moder jord. Sammenliknet med 2015, vil dette bety (…) økt produksjon av 35% mer mat, 40% mer vann, og 50% mer energi.

Og, på veg mot to eller tre grader varmere klima, som er sannsynlig – slik vi må forstå forskerne, vil permafrosten i Sibir gi etter og potensielt slippe ut 1000 milliarder tonn karbon. Mot dette må selv vindmøllene på Frøya og sykkelbulevardene på Grünerløkka gi tapt.

Og, for å understreke det meningsløse i det dominerende og ensidige klimafokuset, er det høyst relevant å sette truslene inn i et annet perspektiv – som er alle de andre og mer truende katastrofene som vil kunne ramme oss. 

Klimaendringene er en trussel i sakte film – og som vi har mye kunnskap om. Vi kan forberede oss, og vi burde naturligvis heller legge inn ressursene våre på nettopp dette. Altså å forberede oss. Det hadde vært ansvarlig og det handler også om anstendighet, spesielt overfor våre etterkommere.

For det er nok av andre og langt alvorligere trusler. Befolkningsveksten er det mest åpenbare. Det vil skape økt ressursbehov, kreve mer energi og vil forsterke utslippene så betydelig at menneskeskapte tiltak mot de globale klimaendringene blir uten verdi. I tillegge vil befolkningsveksten forsterke utarmingene av klodens gjenværende ressurser. Dette er histoirens mest forutsigbare og høyst reell trussel – og eventuelt katastrofe. Å begrense befolkningsveksten burde vært det internasjonale samfunnets aller fremste oppgave. Men slik er det dessverre ikke. Som nevnt, distraksjonene står i kø og forvirringen skaper retningløshet.

I en globalisert verden er vi blitt økonomisk mer robuste, men også mer sårbare. Handelskonflikter, svekkelse av internasjonale organisasjoner og -avtaler og alvorlige og uventede hendelser utenfor organisasjonenes kontroll, vil kunne skape proteksjonisme og uro, som i verste fall kan ende i et økonomisk kollaps av historiske dimensjoner og vil kunne ramme oss langt sterkere enn klimaendringene.

Atomtrussel og en større militær konflikt er definitivt og dessverre ikke utenkelig. Det kan bli menneskehetens Armageddon. Dette mens cyberkrigen allerede er i full gang. På et eller annet tidspunkt blir kanskje noen i stand til totalt å lamme de teknologiavhengige landene, altså vår del av verden – med et tastetrykk. Alt vil gå i stå, ingenting vil fungere og millioner og atter millioner vil trolig omkomme. De som overlever, de sterkeste og driftigste blant oss blir prisgitt naturalhusholdning og en kamp for å overleve.

Og, i en verden, som aldri vil greie å dressere befolkningen med flyskam, vil en drepende pandemi kunne spre seg til hele kloden i løpet av uker.

Med slike perspektiver er det grunn til å stusse – mildt sagt, over at landets nye minster for samfunnets vitale kretsløp har klimaet som sin førsteprioritet. Vi må forstå ham slik at dernest kommer hans prioritet for å vedlikeholde og utvikle effektiv og god samferdsel. Det blir som om en kirurg skulle erklære at for ham eller henne er Filmavisen viktigere enn kirurgi.  

Det er fortvilende og skremmende at våre fremste tillitsvalgte er villig til å ofre våre barns framtid på kostbare og meningsløse klimatiltak – som mest av alt, når aktørene er helt ærlig med seg selv, er ideologisk og symboldrevet.

Å proklamere de «riktige» meningene, er ille nok, men å gjøre det er enda verre. Det vil kunne ødelegge vår framtid og kan ta livet av oss. Helt bokstavelig.

Dette er egentlig ikke en kritikk av Hareide, men av et omseggripende, meningsløst og farlig fenomen – og som definitivt er menneskeskapt.

8 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere