Pål Georg Nyhagen

198

Virkeligheten er den øverste dommer

Nå må vi ikke bare komme til det punkt hvor fler erkjenner og forstår antisemittismens rekkevidde og omfang; konklusjonene må ha substans og trinnvis gis varige uttrykk i praksis: Det man gjør, overdøver alltid det man sier og skriver - uansett positivt og velmenende innhold. I disse dager markerer man befrielsen av de gjenlevende fangene i fangeleiren Auschwitz. Her ser vi tydelig antisemittismens rekkevidder; og det blir i dag en selvfølge å vise avsky for alle som ellers hyller menneskeverdet. Men før det gikk så langt, så levde denne giften som en iskald svart demonisk skygge mellom linjene i de europeiske landenes samfunnsnarrativer. Man ser tendenser til det samme fenomenet i dag. Flere ser ut til å vende det døve øret til når varselklokkene ringer og snakker heller varmt om idealer.

Publisert: 27. jan 2020

Etter krigen, så ble det presentert en rekke i og for seg gode erklæringer om at jødene skal sikres alle rettigheter i Europa. Men igjen ser vi at i praksis, så nytter slike vedtak og ytringer, samt enkelte tydelige avisartikler ved tilbakekommende årsmarkeringer, mindre enn lite: De advarende ordene når nemlig ikke inn til de mørke dyp hvor giften lever, dyrkes og dessverre sprer seg: Viljen blir ikke aktivert hos flere. Så får man kanskje snart våge å stirre ondskapen pågående i hvitøyet og spørre seg hvorfor dette skrekkens onde skjer? Og sågar våge å peke på svarene... selv der de forstyrrer idyll og idealisme? 

Antisemittismen er altså igjen på fremmarsj. Heller ikke i Skandinavia slipper jødene fri fra denne gamle livsfarlige pesten som aldri dør. Europeiske jøder blir i dag utsatt for angrep fra tre sider. Den heterogenitet som opptrer i forskjellige varianter av antisemittismens klær gjør denne destruktive kraften til en desto mere fryktinngytende gift og fiende: Deler av den antisionistiske venstresidens radikale kritikk av sionismen får som konsekvens at giftige vekster i antisemittismens kjellerdyp gis gode vilkår: Det ytterste høyres jødehat er som kjent gyllent og århundregammelt arvegods, og de mest radikale og fundamentalistiske muslimenes forakt for jødene er dessverre betydelig. Apropos: Jeg minner om at det finnes ca 130 muslimer pr 1 jøde på verdensbasis, og i Norge er tallene 140 muslimer pr 1 jøde. Tall fra HL-senteret viser at 28,9% av muslimer i Norge dessverre nærer en eller annen form for antisemittiske holdinger. Dvs nesten 54 000 (!). Jeg minner om at det kun finnes 1 400 jøder her i landet. De kristne kirkers antisemittisme var betydelig i flere århundrer; og Martin Luthers sådanne ble senere en av nazismens nyttigste verktøykasser i deres utrettelige kamp mot jødene. 

Antisemittismen fører desto verre jevnlig til vold mot jøder. I Göteborg ble det kastet brannbomber mot en synagoge, det jødiske samfunnet i Umeå er lagt ned etter gjentatte grove trusler, i Malmö opplever fler og fler jøder trakassering og mobbing. I København utsettes jøder for vold, og drap har skjedd.  I Oslo ble synagogen beskutt og den muslimske gjerningsmannen ble kun dømt for herverk (!). Jødiske barn blir mobbet på skoler, og når man i klassene tar opp Holocaust, så kan det oppstå fnising og stygge kommentarer i visse skoler. Hva som skjer på Facebook av slik art er vel unødig å eksemplifisere? Flere anser at jødene selv er skyld i den trakassering og forfølgelse de eventuelt blir utsatt for. Og som et personlig vitnesbyrd: Jeg har i mange år gått med kippa daglig, så lenge været tillater det. Og antall spydigheter, trakasserende tilrop og sågar fysiske handlinger har økt, år for år. Det skjer ikke ofte. Men det skjer. Dessverre mer og mer. Eksemplene fra Europa på trakasseringer og vold er  legio: Så mange som 9 av 10 jøder i Europa opplever at antisemittismen har økt de siste seks årene: Organisasjonen Anti-Defamation League fant ut at 24% av vesteuropas befolkning samlet og 34% i østeuropa nærer antijødiske ideer av et eller annet slag. 

Flere jøder verden over stiller seg for øvrig kritisk til deler av den israelske stats politikk som føres mot palestinere, men like vel blir alle jøder verden over ansett som legitime mål for den nevnte elendigheten: Man blir som jøde skyteskive for både berettiget og uberettiget kritikk og sinne mot staten Israel. Hvilket får en paradoksal konsekvens for kritikere av antall jøder i Israel/Palestina: Den jødiske innvandringen til Israel øker fordi det er mer og mer utrygt å leve i Europa. Flere av oss har også vanskeligheter med å forstå at Israel, hvor kvinner og homoseksuelle er likestilt med andre borgere, blir utsatt for investeringsforbud, boikott og sanksjoner. Spesielt når land som f.eks. Quatar, Saudi Arabia m.fl. som grovt undertrykker kvinner, straffer homoseksuelle med døden og voldtektsofre kan bli straffet slipper unna pågående oppmerksomhet og aksjoner. 

For god ordens skyld: Kritikk av staten Israel er for all del legitimt og nødvendig til tider. Men dette er visst et utfordrende felt for alle parter: Når blir eventuelt kritikk ansett som utslag av antisemittisme? Her får man svar etter hvem man spør: Enkelte mener visst at nesten alle former for kritikk er å anse som antisemittisme, mens andre på den annen side anser selv de groveste utslag som helt legitim kritikk. Jfr sammenligning mellom israelske politikere med nazister. Dette siste bidrar for øvrig til legitimering av verste merke hva gjelder kritikk av jøder generelt.

Man kan dessverre en og annen gang identifisere enkelte antisemittiske trekk i miljøer hvor dette temaet muligens er noe sensitivt; nemlig på den kulturradikale venstresiden hvor man ellers hever humanismens og toleransens flagg høyt. Dvs akkurat der hvor man selv gjerne er nøye med at ta avstand fra enhver form for rasisme. Eks: Det engelske Labour har den siste tiden dessverre hatt visse negative eksempler her. Men ikke bare der. 

En ganske så ubevisst bias mot Israel og jøder er dessverre utbredt: 

Det virkelig fatale her er altså at det hos noen ikke skilles mellom den politiske ledelsen og staten Israel spesielt med jødene generelt. Etter hvert som antisemittismen øker i Europa, blir desto fler tragiske hendelser og dårlige holdninger konsekvensen. Det kan nevnes at mer enn halvparten av Frankrikes jøder i dag tilslutter seg tanken om at «jøder ikke har noen fremtid i Europa»: Hele 75% av dem vurderer å utvandre. 

Det handler her om den klassiske svart-hvitt-retorikken med de onde vs de gode. Retorikken bygger nemlig på en  befriende og lettbent oversiktlighet som plasserer enhver form for nyansering og uenighet i skuffen for benektning eller fascisme; dvs en indignert og ensporet moralisme hvor de onde og de gode kjemper om posisjoner og makt i verden. Her er det de politiske mytologier som styrer det meste: Man vet nemlig på forhånd hvordan man skal forstå og plassere enhver ny hendelse og påstand fra den andre parten. 

Sionismen blir i visse radikale kretser sett på som kapitalismens brohode i midtøsten; med dens stedfortredende kamp mot den proletariske revolusjonen i området. Jødene i Israel blir derfor mer eller mindre implisitt fremstilt som et folk som representerer og tjener imperialismen: Israels fremganger og levestandard anses derfor som frukter av okkupasjon, apartheid og utbytting på bekostning av palestinerne. Man blir altså ofte vitner til en grov overforenkling som til dels bygger på lettvinte generaliseringer som ikke ligger alt for langt borte fra antisemittismens klumsete forsøk på dannede politiske ytringer. 

Vi registrerer altså til tider en virkelighetsfjern polarisering med der til hørende stereotypier som dessverre til fulle har ført debatten opp i det emosjonelle planet hvor enten-eller og svart/hvitt rår: Andre skal ikke forstyrre med argumenter her; man har nemlig forstått og grepet sannheten: En verden hvor den ene partens adferd og voldelige eksesser anses som legitime og «de andre» sitter med alt moralsk og politisk ansvar alene. Rammes sistnevnte av vold og terror, så får de skylde seg selv. Premissene og språket, i det som skal passere som den politiske diskursen her, er det den egne gruppen som bestemmer og rår over. 

Slik undermineres samtidig det viktige argumentasjonsdemokratiet; en av de viktigste forutsetningene i ethvert levende og virkende demokrati. Holdningen ser ut til å alltid ende med spørsmålet: «Har vi rett, eller tar dere feil?» Her har videre enkelte på den gode siden all rett til å ramme de andre grovt i det godes navn. Gjerne med bruk av grove invektiver, stemplinger og en voldsom demonisering som er direkte krenkende og inhumaniserende. Ergo: Det er visst ikke innholdet - dvs forenklingene, forakten og ondskapen - i parentesen som avgjør hva som er moralsk rett og galt: Men det politiske fortegnet foran. Sannhet og redelighet har blitt til subjektive variabler ad hoc; hvor politiske standpunkter, sympatier og antipatier ses som den avgjørende instans .

Virkeligheten er dog den øverste dommer: Det er faktisk ikke kun hos jødene per se som utfordringene ligger. Alt det nevnte ovenfor skyldes verken jøders paranoide forestillinger eller jøders adferd. Mediene mangler ikke på eksempler som klart viser at jøder verden over er å se som legitime mål for trakasseringer og terror. Uansett hvor lite eller mye de befatter seg med staten Israels politikk. Det finnes i dag enkeltpersoner og grupper hvor antisemittismen rår og vokser. 

Nå må vi ikke bare komme til det punkt hvor fler erkjenner og forstår antisemittismens rekkevidde og omfang; konklusjonene må ha substans og trinnvis gis varige uttrykk i praksis: Det man gjør, overdøver alltid det man sier og skriver - uansett positivt og velmenende innhold. Det må komme konkrete og vedvarende tiltak ovenfra. Resten av befolkningen i Europa kan ikke se bort én gang til, akseptere den ondskap som ikke rammer en selv, regne med at «noen» har kontrollen og videre svermerisk satse på «det gode». 

I disse dager markerer man befrielsen av de gjenlevende fangene i fangeleiren Auschwitz. Her ser vi tydelig antisemittismens rekkevidder; og det blir i dag en selvfølge å vise avsky for alle som ellers hyller menneskeverdet. Men før det gikk så langt som på 1930 og 40-tallet, så levde denne giften som en iskald svart demonisk skygge mellom linjene i de europeiske landenes samfunnsnarrativer. Man ser dessverre tendenser til det samme fenomenet i dag. Flere ser ut til å vende det døve øret til når varselklokkene ringer og snakker heller varmt om idealer.

Som med all annen pest, så er det for sent å handle når mengder av ofre ligger skadde og døde. Det handler m.a.o. om aktiv hygiene og gode tiltak i tide (!). Den manglende lærdommen før flere tragedier og en mindre eller omfattende katastrofe skjer burde m.a.o. ikke lenger være en unnskyldning.


6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
23 dager siden / 2198 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
20 dager siden / 1802 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1297 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
29 dager siden / 1224 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
13 dager siden / 1112 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
24 dager siden / 1064 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
17 dager siden / 914 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
28 dager siden / 900 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere