Roald Øye

Pensjonist
336

Genesis, tidenes eldste «internasjonale rettsdokument».

Siden Israels gjenopprettelse i 1948 har jødene blitt plaget av beskyldninger og løgner angående deres rett og legitimitet til landet sitt. Fremdeles hører vi i nyhetene og i politiske debattprogrammer påstander om "Israels ulovlige okkupasjon av palestinsk land" på Vestbredden, dvs. av Judea og Samaria. Det er ikke sant.

Publisert: 25. jan 2020


Jødenes eiendomsrett til landet er nemlig like sant som at i «begynnelsen, for ca. 13.7 milliarder siden, skapte Gud himmel og jord», slik det står i Genesis 1:1. De fleste mennesker tror på denne biten av Bibelens skapelsesberetning.

Hvis vi går tilbake i tid og ser på andre foreliggende rettsdokumenter, spesielt de som har med staten Israels legale status å gjøre, gir de Israel svært gode kort på hånden. 

Dessuten gir det øvrige som står om skapelsen i  1. Mosebok, de aller beste kort på hånden til Israel: Siden Gud eier alt han skapte, betyr det at Israels legale status naturligvis bestemmes av Ham når det gjelder de store landområdene i Midtøsten der Israel i dag ligger. Kristenhetens Herre,  Jesus, trodde på dette dokumentet for i liknelsen om «Den rike bonde  og Lasarus», anbefaler Han slektningene til den rike bonden å lese «Moses og profetene». I deres skrifter står det mye om jødenes eiendomsrett til landet.

I kapittel 15 i Genesis står det at Gud kom til Abraham og sa: Til dine etterkommere har jeg gitt dette landet, fra elven (Nilen) i Egypt til storelven Eufrat….»,  dvs. at Abrahams barn, med minst 7 kvinner, skulle arve disse store landområdene. Isaks halvbror, Ismael og hans mange halvbrødre, hadde derimot ingen arverett til Kanaans land, som utelukkende var forbeholdt Jakobs etterkommere. Jakob som senere fikk navnet Israel.

«Erstatningsteologer»  hevder riktignok at den kristne menighet, Kirken, har overtatt Bibelens løfter til Israel, og at landløftene derfor ikke lenger er gyldige. Vi andre tror at Kanaans land for alltid tilhører «Abrahams, Isaks og Jakobs barn». Uavhengig av hva teologer, internasjonale domstoler, eller politikere måtte bestemme i vedtak, resolusjoner,  deklarasjoner eller dekreter om Israel, vil det lille landet innerst i Middelhavet tilhøre Abrahams etterkommere gjennom hans barnebarn Israel. Det er ikke bare en trosak. Folkeretten kan bekrefte dette standpunktet.

Gud oppfylte løftene til de tre patriarkene og ga Jakobs (Israels) etterkommere, hans 12 sønner, kongedømmet Israel til odel og eie. Det  besto i nesten 1000 år, inntil jødene ble drevet i eksil av romerne like etter tusenårsskiftet i år 70. Etter den tid har verdensrike etter verdensrike forsøkt å erobre  og bosette landet, uten hell. Det nestsiste forsøket ble gjort av Det ottomanske riket i 1517, som hadde kontroll over landet i nøyaktig fire hundre år inntil det ble drevet ut  i 1917 av De allierte i 1. verdenskrig. Det siste forsøket foretar den muslimske verden i våre dager, godt assistert av flertallet av FNs medlemsland. 

I 1917 skjedde det noe uventet i parlamentet til en av de tre tre seirende stormaktene: Storbritannia innså behovet for en jødisk stat i Midtøsten på området til jødenes forfedre. Den kristne statsmannen, utenriksminister, Arthur Balfour, fikk drevet igjennom en deklarasjon i Underhuset som bekreftet jødenes rett til landet i det som den gang ble betegnet som «Palestina».Det fikk stor betydning for Israels gjenopprettelse.

Navnet, "Palestina", ble gitt av den romerske keiser Hadrian etter jødenes endelige nederlaget mot Roma og landsforvisningen i 134 e. kr. Storbritannia tok i 1917 i bruk navnet på nytt, og på grunn av beklagelige omstendigheter i britisk innenrikspolitikk delte Storbritannia i 1924 landområdet, som egentlig var tiltenkt jødene i to ulike deler, og ga den østlige og største delen på «hi side» av Jordan til en arabisk fyrste, som utropte seg selv til emir over emiratet Transjordan. Det er britenes største svik overfor jødene noen sinne.

I 1946 godkjente verdenssamfunnet, representert ved FN og Storbritannia at emiratet ble omdannet til kongeriket Jordan. To år senere i 1948 erklærte Ben Gurion staten Israel gjenopprettet på fedrenes grunn. I 1949 ble Israel godkjent av FN som jødenes stat.  

Det var ikke en fullstendig gjenopprettelse av Israel. Det gjenstår å oppfylle hele profetien i Genesis, men annektering av Judea og Samaria ser i våre dager ut til å være like om hjørnet, kanskje allerede før valget i Israel den 2. mars i år, hvis president Trump og statsminister Netanyahu holder hva de har lovet. Det vil eventuelt bli trostyrkende for tvilere. 

  

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
8 dager siden / 2956 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1859 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
5 dager siden / 1565 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
11 dager siden / 1058 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 1045 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
16 dager siden / 635 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere