Svein Rognaldsen

Pensjonist
9

Norge, fattigdommen og Knut Arild Hareide.

Samtidig med at Norge enda en gang er kåret til det beste landet å bo i, kan vi lese at 65000 minstepensjonister lever under OECD sin fattigdomsgrense og at 100 000 norske barn vokser opp i familier som myndighetene definerer som fattige. Den siste tiden har flere av disse stått fram sine historier om hvordan det er å være fattig. Det handler bl.a. om minstepensjonister som ikke har råd til å gå til tannlegen, om enslige mødre som ikke kan betale for barnas fritidsaktiviteter, om trygdede som må be om økonomisk støtte for å kunne betale strømregningen og om familier med «vanlige inntekter» som har fått store problemer på grunn av økte bompengeavgifter.

Publisert: 24. jan 2020  /  992 visninger.

Begrepet fattigdom er ikke entydig. Det blir for eksempel feil å plassere de ca. 8% i Norge som forteller at de har problemer med å få endene til å møtes i samme gruppe som den milliarden mennesker rundt om i verden som sulter, som mangler tak over hode og de fleste former for helsehjelp. Sagt på en annen måte: Den norske fattigdommen handler mer om marginalisering og ulike former for utenforskap enn klassisk fattigdom og sosial nød.

Da jeg vokste opp på 1950- og 6o-tallet, var fattigdommen, eller rikdommen, noenlunde likt fordel. Alle i «gaten vår» hadde mat på bordet, de fleste bodde i små leiligheter og vanligvis overtok vi klær eller sportsutstyr etter en eldre søster eller bror. Samtidig visste vi godt at noen hadde dårligere råd enn andre, men disse ble tatt godt vare på både av det offentlige og av slekt og venner. Huslegen kom på besøk når det var nødvendig og det offentlige stilte opp med rimelig lån til de som ønsket å skaffe seg egen bolig. Og viktigst av alt: Dette var en periode som var preget av fellesskap, solidaritet og framtidsoptimisme og ikke minst visjonen om at goder og byrder skulle fordeles på en mest mulig rettferdig måte.

I løpet av 1980-tallet skjedde noe som endret det norske samfunnet. Offentlige reguleringer og støtteordninger ble avviklet og effektivisering og konkurranse de viktigste virkemidlene for økonomisk vekst og utvikling. Lokale sparebanker, som opprinnelig var opprettet for «å hjelpe småbrukere, arbeidere og tjenestefolk» med rimelige lån, ble omgjort til aksjeselskaper der målsettingen var størst mulig utbytte for eierne. Butikkene «på hjørnet» ble overtatt av noen få familiedynastier. Effektiviseringsbølgen nådde også den offentlige sektoren, bl.a. skolen. Visjonen om at undervisningens form og innhold skulle tilpasses den enkelte elevs forutsetninger og behov, ble erstattet med målsettingen om at skolen først og fremst skulle bidra til samfunnets økonomiske vekst og utvikling. Dette var en villet utvikling, en utvikling som de fleste politiske partiene sluttet seg til.

Det er ulike meninger om hva dette førte til. Noen mener dette var tiltak som var helt nødvendige dersom Norge skulle henge med i konkurransen på det internasjonale markedet og at dette er den viktigste årsaken til den voldsomme økonomiske og materielle velstanden som de fleste av oss nyter godt av. Samtidig bidrog det til en utvikling der suksess og lykke først og fremst ble målt i penger og økt forbruk (overforbruk?), og der de som ikke hadde forutsetninger for å nå opp i konkurransen om de best betalte jobbene, etter hvert sakket etter i konkurransen om samfunnets goder.

Politikere fra de fleste partier snakker ofte om like muligheter for alle og betydningen av felleskap, solidaritet og rettferdighet. I følge KrFs tidligere leder, Knut Arild Hareide, er dette nå i ferd med å rakne. I boka Det som betyr noe, skriver han følgende: «Flere utviklingstrekk kan tyde på at samfunnets «sosiale kapital», det vil si de sosiale nettverkene, tilliten til hverandre og deltakelse i samfunnet er i ferd med å svekkes». Hareide er bekymret for de økende sosiale forskjellene, for at flere opplever uro og utrygghet og at tilliten til det politiske systemet er synkende. NAV-skandalen, svikten i barnevernet, utviklingen i retning av et to-delt helsevesen, den systematiske nedbygging av de delene av det offentlige som skal sikre rimelige lønns -og arbeidsforhold, tyder på at Hareide har rett.

Etter at flere avisene har fått flere til å fortelle om hvordan det er å være fattige i et av verdens rikeste land, har andre brukt kommentarfeltene til å skrive hva de mener om det som kommer i disse historiene. Noen beskylder de fattige for å være kravstore og for ikke «å sette næring etter tæring». Andre mener de som er opptatt av økende sosiale forskjeller bare er misunnelige: Det må da være mulig for folk med evner og initiativ å bli rike i dette landet? Mens noen mener Norge har råd til å løfte alle ut av fattigdommen, f.eks. via ulike former for borgerlønn, en mer omfordelende skatte- og avgiftspolitikk og via ulike støtteordninger som gjør at de som rammes av sykdom får en økonomisk kompensasjon som holder tritt med prisstigningen, mener andre at «litt fattigdom» er et nødvendig virkemiddel for få folk «til å skjerpe seg» og «komme seg i arbeid».

Jeg tror de fleste av oss har medfølelse med de som sliter med å få endene til å møtes. Jeg tro også de fleste forstår hvordan det oppleves å ikke kunne benytte seg av de godene som vi andre har tilgang til. Spørsmålet er om vi er villige til å ofre noe av vår overflod dersom dette truer egen livsstil og bekvemme velstand? Jeg tror også det pirker borti vår samvittighet når de økonomiske og sosiale forskjellene øker. Men, så går det en stund, så tier vi... og så fortsetter vi som før: Dette er jo ikke vårt problem? Dessuten har vi jo regninger som skal betales, et bad som venter på oppussing og feriereiser som skal bestilles.

Knut Arild Hareide er en av de politikerne som har vært mest opptatt av det dette handler om. Nå skal han etter alt å dømme regjere på grunnlag av en politisk plattform som han tidligere har kritisert og samarbeide med partier som langt på vei har stått for den utviklingen  Hareide har tatt avstand fra. Vi venter spent på fortsettelsen…!

8 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
19 dager siden / 1476 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
29 dager siden / 1287 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
9 dager siden / 1051 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
5 dager siden / 940 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
27 dager siden / 601 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 539 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere