Hvilket fellesskap ser dine utstrakte hender?

Ethvert menneske vil, under sitt livsløp, kunne trenge hjelp til mestre seg selv, og til å beherske livets eksistensielle utfordringer. «Da må fellesskapet kunne ta imot de utstrakte hender» uttaler stortingsrepresentant Hadia Tajik i et debattinnlegg om psykiske helsetjenester i Aftenposten den 18ds.

Men, hvilket fellesskap er i stand til å ta deg imot - og gi deg den hjelp du trenger? Arbeiderpartiets nestleder tenker nok først og fremst på hjelp fra de statlige og kommunale felleskap. Gjennom økte budsjetter, med løfter om (enda) «flere og bedre lavterskeltilbud», og endringer i «innsatsstyrt finansiering i psykiatrien» peker Tajik på noen av Arbeiderpartiets fellesskaps-løsninger. Spørsmålet er igjen og igjen: Om menneskene som strekker ut sine hender og ber om hjelp, skjønner  hva politikerne og det store fellesskapet sier og mener.

Troen på at økte budsjetter i stat og kommune, drevet fram av nye og gamle institusjonaliserte fellesskapsløsninger kan se de utstrakte hender er et forståelig politisk mantra, og en god metafor.

Men, hvis innholdet i felleskaps-løsningen ikke gir mening for dem det skal hjelpe, hva da? Er ikke da faren for at politikerne, i sin iver etter å omskape ethvert rop om hjelp fra de utstrakte hender, til et budsjett-anliggende, nærliggende? Kanskje vil det være en ide for Tajik og andre politikere, å fremheve enda mer tydelig, betydningen av de små sosiale, private – familienære- og vennenære felleskapene?

De små, sosiale fellesskapene som ikke alltid er opptatt av hvor mange lav-terskel-tilbud som finnes, eller av et bedre "system for målstyring" innen psykiatrien. For disse felleskapene gjelder det først og fremst å være nære og åpne, i sitt forhold til sin neste. Et fellesskap med omsorgspersoner som er i stand til å se de utstrakte hender, og kunne bidra til å lindre sin egen og andres ensomhet, angst, og kriser - når behovet er der. For disse fellesskapene er nestekjærligheten, tålmodigheten, mestringen, tryggheten og empatien styrende for selve livet og hverdagen. En hverdag som  ikke alltid lar seg omforme til en politisk budsjett-sak.

Derfor, til alle politikere som kan virke noe ensidig opptatt av å styrke budsjettene og forsterke de store statsdrevne fellesskapsløsningene: Glem ikke at samfunnet også har behov for å stimulere de små felleskapene. De private, upolitiske felleskapene der troen på familien, vennekretsen, kollegaer, og på sin nestes mestringsevne, er sterk og befestet. For disse små fellesskapene er selvsagt de store, og politisk styrte fellesskapsløsninger nødvendige, men nødvendige er i høy grad også de små private fellesskapene - for de store og politiske.