Skal Den norske kirke rive noen av sine kirker, selge dem, eller gi dem bort?

Den som spør, må regne med å få svar

Den som har en formell posisjon som gjør at man kan stille spørsmål til hele folket, må regne med å få svar. Biskopene i Den norske kirke (Dnk) er i en slik posisjon. For to generasjoner var det det færre som kunne tenke seg å svare en biskop enn i dag. At det er flere i dag, henger sammen med to forhold: Først og fremst at det er mange flere godt utdannede og kyndige medlemmer i Dnk med store kunnskaper og viktige erfaringer fra en rekke fagfelt. Det myndige lekfolk er i dag blitt til det myndige fagfolk.

Det andre forholdet skyldes internett, som har gjort det mulig for mange å svare. Avisredaktørene som før kunne sitte og redigere vekk innlegg de ikke likte, har fått mindre makt. Det er bra for demokratiet, også for kirkedemokratiet.

Bakgrunnen for biskopens spørsmål

La meg først si at innspillet fra Nidaros biskop neppe er noe hun har suget av eget bryst.  Spørsmålet er ikke nytt. Når denne saken tas opp akkurat nå, i nyttårstalen til en av biskopene, er det sannsynlig at den har vært diskutert i hele bispekollegiet. Jeg antar at Nidaros biskop bare har fått i oppgave å sende opp en prøveballong for saken. Det er altså ingen grunn til angripe denne ene biskopen selv om man føler seg provosert av de to spørsmålene hun stilte.

Bakgrunnen for biskopens spørsmål er kort og godt at det i noen kommuner ligger mange kirker som brukes svært sjelden og som befinner seg på steder hvor det bor få mennesker. Kirkene krever store kommunale bevilgninger til vedlikehold. Har man råd til det?

I mi heimbygd i Nord Norge med knapt 6000 innbyggere er det to kirker, ei i nerbygda, ei i øverbygda, og det bor mennesker begge steder. I gamle Nærøy kommune i Trøndelag, som før sammenslåingen med Vikna kommune 1.1. 2020 hadde omtrent like mange innbyggere som i heimbygda mi, var det ti kirker. Flere av dem brukes nesten ikke. Skal man da rive dem for å spare kommunen for vedlikeholdsutgiftene? Og hvis man gjør det, kan man da regne med at vedlikeholdsutgiftene til disse kirkene automatisk overføres til andre deler av kirkebudsjettet i kommunen?

Svaret på det siste spørsmålet er antagelig nei, og alle kirkeverger som sitter og forhandler med rådmenn om kirkebudsjettene i norske kommuner, vet dette. ”Jeg noterer meg at en stor del av fellesrådene budsjett går med til drift og vedlikehold av bygninger. Det går noen ganger på bekostning av ansatte til å drive menighetsarbeid, og fylle kirkerommene med liv og fellesskap”, sa biskopen i sin tale. At penger fra vedlikeholdsbudsjettet til ei kirke som er revet eller solgt eller gitt bort automatisk vil bli brukt til nye stillinger i Dnk, er ingen selvfølge.

Tilknytning til lokalkirken

Mennesker har tilknytning til sin lokalkirke. Det er det som gjør forslaget om å rive kirker eller å endre deres bruksformål, så vanskelig. Her er besteforeldre og foreldre døpt, konfirmert, viet og gravlagt, og her har man selv blitt viet og båret sin barn til dåpen.

Det 150 år gamle kirkebygget ligger der som en kontinuitetsbærer gjennom 5-6 generasjoner og hver gang ei kirke brenner ned, ser man hva dette bygget betyr for alle mennesker på stedet, uavhengig av om man går i kirka ofte eller sjelden.

Denne tilknytningen kjenner biskopene til. De er ikke ufølsomme. I det øyeblikk riving av ei konkret kirke kommer på dagsordenen, vil imidlertid lokalsamfunnet engasjere seg og lokalpolitikere vil da måtte ta stilling før et valg om hvordan de vil stemme i den nye "kirkesaken".

At en slik "kirkesak" kommer opp, kan kanskje få vanlige kirkemedlemmer til å ta et større dugnadsansvar for vedlikehold av sin kirke der kommuneøkonomien ikke strekker til. Sannsynligvis ville en oppfordring til det fra biskopens side vekket mer begeistring blant kirkemedlemmene enn utspillet om å fase ut kirkene. Tenkte hun ikke på det?

Hva skal vi gjøre med kirkene  som ikke lenger er i bruk?

Hvis kirkene skal rives, selges eller gis bort må de først avsakraliseres. Dette har man ingen rite for i dag, i alle fall ingen rite som Kirkemøtet har behandlet. Denne riten må lages, og det går nok noen kirkemøter før man er blitt enige om en brukbar tekst.

I den forbindelse er det er viktig å si at innvielsesriten av kirken prinsipielt er knyttet til kirkens bruk, ikke til tømmerkassen, kirkebenkene eller de gamle vinduene og dørene. Alt dette vil kunne selges. Hvem ville ikke hatt en kirkebenk i hagen? Eller et kirkevindu i eneboligens nye tilbygg?

Blir kirkene revet, vil tomta de ligger på kunne brukes til nye gravplasser og minnelunder. Det trenger man.

Blir kirkene ikke revet, men solgt eller gitt bort, hva skal de da brukes til? En skribent på Facebook forteller at hun har vært i Skottland og besøkt ei kirke som ikke lenger var i bruk som kirke, men ombygget til en fabelaktig restaurant. Her er det muligheter til å kombinere driften med litt folkeopplysning eller (teologi-)historie. Kunne man ikke servere "St. Augustins pepperbiff" sammen med en kort introduksjon til denne kirkefaderen?

Hvilke saker kan skape begeistring i Dnk?

Biskopene i Dnk kirke strever for øyeblikket med å finne saker som skaper begeistring blant kirkens medlemmer. Utspillet for noen uker siden om dåpen skapte ingen stor begeistring. Tvert imot var det mange kirkemedlemmer som gremmet seg over en svært dårlig formulert tekst fra biskopene side. At preses i samtalen med professor Mjaaland i Dagsnytt 18 den 9. januar  ble fornærmet over at noen kunne finne på å kritisere en tekst som 12 biskoper hadde stilt seg bak, understreker det jeg har sagt ovenfor, at biskoper ikke ser at det myndige lekfolk i dag er blitt det myndige og kyndige fagfolk.

Det siste utspillet fra nyttårstalen til Nidaros biskop om å fase ut kirker som ikke er i bruk, enten ved å rive dem, selge dem eller gi dem bort, er heller ingen sak som vekker begeistring blant kirkens medlemmer.

Mitt spørsmål til slutt blir derfor: Hvilke andre saker har biskopene i ermet? Har de noen saker som kan skape glede og begeistring blant kirkens medlemmer?