Joachim Grün

15

Rett til å være synder og rett til å skrifte

Den unge generasjonens fangenskap i skam, perfeksjonisme og sekulær moralisme roper etter kirkens frigjøringsrom. KFUK-KFUMs generalsekretær har rett. Nåden blir gitt oss når vi erkjenner og bekjenner synden. Skriftemålet og Guds nåde fås bare i Guds menighet. Gir kirken ikke videre denne forløsningen, mister den sin eksistensberettigelse og samfunnet mister frigjøringen som ingen annen kan gi. Å gi skriftemålet en fast plass igjen vil også styrke den kristne enhet.Den unge generasjonens fangenskap i skam, perfeksjonisme og sekulær moralisme roper etter kirkens frigjøringsrom. KFUK-KFUMs generalsekretær har rett. Nåden blir gitt oss når vi erkjenner og bekjenner synden. Skriftemålet og Guds nåde fås bare i Guds menighet. Gir kirken ikke videre denne forløsningen, mister den sin eksistensberettigelse og samfunnet mister frigjøringen som ingen annen kan gi. Å gi skriftemålet en fast plass igjen vil også styrke den kristne enhet.

Publisert: 20. jan 2020

Den 12.12.2019 leste jeg med glede i Vårt Land: «Jeg tror vi begår en brøler når vi dropper å snakke om synd». Ordene kom fra generalsekretær i KFUK-KFUM, Øystein Magelssen. Han skal ha honnør for å bringe på bane et svært viktig tema. Hans analyse er glimrende og sann: uten Gud som kan tilgi, ender mennesker som «kjenner på sin utilstrekkelighet og sine feil, med å felle seg selv og bidra til tidens hensynsløse moralisme og sekulære politiske korrekthet»… Han beskriver hvordan alle våre gode krav, særlig tydelig blant de unge i «generasjon prestasjon», fører til at man ikke har noen å gå til «med sin uperfekthet». Dette fordi vi ikke lenger kjenner veien til Gud med våre synder. Han spør: «Er arvesynden et tilbakelagt kapittel? En stor del av de seneste årtiers teologi har da forsøkt å fjerne alt snakk om synd fra kirken. Folk flest vet knapt lenger hva synd er […] for ungdom er det et tomt ord. […] En mismodig skamfølelse brer seg blant mange unge».  Så langt Magelssens brandfakkel.

Skammen overtar når synd og skyld fortrenges og tilgivelsen ikke lenger formidles konkret og personlig, helst med håndspåleggelse i skriftemålet. Jeg har personlig erfart og erfarer stadig frigjøringen som finner sted når mennesker reises opp ved å bekjenne sine synder. Ikke minst i rammen av retreater ligger forholdene til rette for skriftemål og særlig i de ignatianske over 30-dager som ofte fører til et «livsskrifte, fordi hele livet kommer inn i et nytt lys. Det skjer også nå i retreater som gjennomføres i fengsler. Men denne store frigjøringsgaven bør også være lett tilgjengelig utenfor retreater og fengsler.

Ved skriftemålet må det skjelnes hva som er falsk skyldfølelse og hva som er synd. Da kan det også bli en frigjøring fra de usanne skyldfølelser og skammen. De protestantiske kirker har langt på vei glemt eller fortrengt skriftemålet sammenlignet med den Romersk katolsk og de ortodokse kirker. Her måtte jeg gå i lære. Jeg tror at skriftemålets fravær indirekte bidrar til den «hensynsløse moralisme og sekulære politiske korrekthet». Jeg gleder meg over at stadig flere oppdager skriftemålets frigjørende og livgivende hemmelighet.

Kirkens mål og eksistensberettelse er å formidle og tilsi syndens forlatelse fra Gud. Hvor ellers i verden og samfunnet kan vi få det?  Og i hver nattverd hører vi Jesu ord: «For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse» (Mat 26,28). Ja, kirken er til fordi synden er vår dypeste åndelige nød, men den kan erkjennes, bekjennes og frigjøres fra.

Kirken i Norge er dessverre belastet med en tung arv gjennom en delvis pietistisk forkynnelse om «synder» som aldri har vært del av kirkens apostoliske klassiske lære. Å danse, sminke seg, ta et glass, gå i teateret osv. kan være synd for noen i konkret situasjoner, men er det ikke i og for seg. Slike «adiafora-synder», særlig når de ble forkynt med pastoral makt og kanskje «helvetesangst i luften», har tåkelagt en sunn og sann og frimodige tale om synd for mange i lang tid. Men også psykologiseringen av sjelesorgen har bidratt til det. Prisen betaler nå ikke minst den unge generasjon. Allerede Edin Løvås spurte forgjeves: «hvor finnes skriftemødre og skriftefedre blant oss?» Heller ikke den såkalte konservative del av kirken har gitt skriftemålet en fast og helt naturlig plass, bortsett fra unntak. Her har vi noe å lære av de gamle kirkesamfunn som har bevart Jesu vilje bedre. Også de lokale menighetene bør tilby skriftemålet som et fast tilbud. Det kan ikke skje uten at prestene og pastorene selv, og helst mens de studerer, begynner å gå til skrifte. For man går til skrifte til den som selv skrifter. Da kan en ny generasjon hyrder vokse opp med å selv få den hjelpen så mange i vårt folk venter på å få og ingen andre kan gi. Fordi den er gitt fra Jesus til kirken da han sendte Den Hellige Ånd og så sine disipler ut. (Joh.20,21-23) Den Hellige Ånd vil altså skriftemål!

Hvor finner vi en forkynnelse som taler sant om vår virkelighet? Som Magelssen skrev: «synden er der like fullt». Talen om Guds kjærlighet er heller ikke lenger erfarbar som sann når synden ikke lenger kan bekjennes foran en Gud som elsker på tross. Da er det bare snillisme, perfeksjonisme og skam igjen. En kirke som fortier synd, mister faktisk sitt hovedformål og dermed eksistensberettelse og formidler da ikke lenger frelsens konkrete erfaring. Da blir det bare en moraliserende forkynnelse igjen.

Jeg og Magelssen er nok ikke helt enig om hva Bibelen holder frem som synd og hvilke konsekvenser det bør få for kristen samlivsetikk jfr. hans leserinnlegg i Verdidebatt 20.06.2019. Men i motsetning til andre stemmer som fornekter den objektive forsoningen og dermed skriftemålets mulighet, er Magelssens bidrag forfriskende når han holder fast på det paradoksale budskapet at vi først kan bli frigjort fra synden når vi har «rett til å være en synder». Så fortsetter vi kirkens kontinuerlige samtale om hva som er synd, mens vi skrifter de synder kirken vet er synd og vi selv erfarer som synd.

Magelssen har kastet en teologisk brandfakkel. Måtte den føre til en ydmyk, stille og ærlig samtale som fører til en «teologisk omvendelse» til Jesu ord og vår felles apostoliske trospraksis. Hvorfor ikke ta det opp som et årstema i 2020? Da vil det også fornye enheten oss kristne imellom, som vi i disse januardagen ønsker å styrke.


3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
23 dager siden / 2198 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
21 dager siden / 1802 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 1297 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
29 dager siden / 1224 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
14 dager siden / 1112 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
24 dager siden / 1064 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
17 dager siden / 914 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
28 dager siden / 900 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere