Bernt Torvild Oftestad

114

Regjeringen mangler kritisk perspektiv på IS-saken

For statsminister Erna Solberg og regjeringen var det et overordnet moralsk mål å redde livet til IS-kvinnens barn. Barnet har en selvstendig rett til liv. Og siden barnet var norsk statsborger, ble slik ”livredning” ansett som en plikt for den norske stat. Legehjelp i Norge måtte til for å kunne oppfylle plikten og realisere formålet.

Publisert: 20. jan 2020

Dette synes å være statsministerens grunnleggende etisk resonnement.  Og dette skal det ha vært enighet om i regjeringen. Uenighet oppstod når tilbakeføringen til Norge og redningen ikke bare omfattet barnet, men også dets mor som har vært engasjert i terrororganisasjonen IS.                         Statsminister og regjering har gjort det klart at det inkludere moren i redningen av barnet er etisk og dermed politisk vanskelig. For moren er siktet for å ha tilknytning til en terroristorganisasjon. Men dette forhold trekkes så inn i den politisk-etiske begrunnelse for å ta moren hjem. Man forutsetter at siktelsen, blir en tiltale, slik at moren blir stilt for retten, blir dømt skyldig og straffet og helst meget strengt. Men hun kan like gjerne få en mild straff. Det vil bli et mål som tunge massemedia og pressgrupper vil forfølge. Domstolen vil komme under et massivt press. Hvorvidt det er mulig for politiet og påtalemyndigheten å fremskaffe fellende bevis i en slik sak, kan man vel betvile. Og saken kan bli meget langvarig. Men det prinsipielle poeng ligger på et annet plan.                                                                                    

Regjeringen trekker inn den tredje statsmakt, domstolen, for å begrunne og politisk legitimere sin egen politikk. Det kan knapt oppfattes på en annen måte enn som instruksjon av domstolen som vil true dens selvstendighet. At regjeringens har en så klart markert mening om hvordan påtalemyndigheten og domstolen skal  utøve sin myndighet, avdekker at den må ha en uklar oppfatning av forholdet  mellom politikk og rett. Om regjeringen vil følge et rent juridiske resonnement, ja legge det til grunn, så er moren uskyldig inntil hun er dømt. Men politisk-etisk legger regjeringen en helt annen vurdering for dagen. Å la IS-moren komme tilbake til landet,  er nærmest en politisk-etisk nødløsning, som man er ”tvungent” til å gå inn på, Og regjeringen søker å legitimere denne løsningen ved forventning om hvordan domstolen vil handle. Slik kastes det skygger over domstolens uavhengighet. 

Regjeringens mål er å redde barnets liv, men moren sto altså hindrende i veien. Hun ville ikke skilles fra barnet, dvs. hun måtte tas med til Norge sammen med barnet om regjeringen skulle kunne oppfylle sin etiske plikt. I Norge har staten rett til å ta barn fra foreldrene i ekstreme tilfeller, om det er absolutt nødvendig av hensyn til barnets fysiske/psykiske helse. Dette er riktignok et omdiskutert tema. Men man kan spørre  om ikke barnevernet burde ha grepet inn i dette tilfelle, siden barnets helse var i fare. Barnet befant seg riktignok i utlandet. Men det kan ikke være noen alvorlig hindring. I 2010 ble barn, som hadde norsk mor og marokkansk far, smuglet ut av Marokko av norske spesialsoldater og ved hjelp fra den norske ambassade i landet. (Jonas Gahr Støre var utenriksminister).  Den marokkanske faren var sterkt imot å gi fra seg barna. Hans syn på saken ble ikke tillagt vekt. Men IS-kvinnens blokkering av å la barnet få medisinsk hjelp i Norge, er derimot tillagt all mulig vekt. Det som mangler i regjeringens resonnement, er en etisk vurdering av hennes handlemåte.                                                                                                                                     

Er det moralsk forsvarlig av en mor å nekte sitt barn rett til liv? Her er den hvite flekken eller en dødvinkelen i regjeringens tenkesett. Moren stiller et ultimatum overfor regjeringen: Om dere vil redde barnet fra å dø, må jeg få vende tilbake til Norge sammen med det. Uten meg ingen løsning. Slik gjøre hun regjeringen potensielt ”skyldig”  i barnets død, men uten at den klemmen hun har satt regjeringen i, blir kritisk vurdert. Overraskende at man ikke ser at moren bruker en annens liv, livet til eget barn, som middel til å oppnå en fordel for seg selv. Hun vet ikke om hun vinner frem med sitt ultimatum, men legger barnets liv i potten og håper å vinne. Og det gjør hun.  Sammen med sine støttespillere i Norge kan hun suverent bestemme forutsetningene for en ”løsning.” Det må beklages at regjeringen ikke har hatt større oversikt over det politisk-etiske problem den her står overfor.                                      

De politiske komplikasjoner som dette har ført til, er selvsagt viktige. Men i denne sammenhengen lar jeg dem ligge. Vi bare tilføye: Om FRP forlater regjeringen, kan partiet bidra til litt større politisk klarhet. Og det er da noe. 

 

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
23 dager siden / 2198 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
21 dager siden / 1802 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 1297 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
29 dager siden / 1224 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
14 dager siden / 1112 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
24 dager siden / 1064 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
17 dager siden / 914 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
28 dager siden / 900 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere