Verdidebatt

Folkehelseinstituttet: Fra håndlanger for politikerne til premissleverandør for menneskerettighetene?

Folkehelseinstituttets Jørgen Bramness og Anne Line Bretteville-Jensen berømmer rusreformutvalgets rapport i Aftenposten, men problematiserer dens konklusjoner. Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) tilbyr menneskerettighetsperspektivet som samlende løsning.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som Bramness og Bretteville-Jensen oppsummerer har rusreformutvalget levert en «modig innstilling». Ved å «ta bort straffen kan skammen reduseres, og folk som sliter kan lettere komme til behandling». Dette var rusreformens intensjon—å redusere stigma—men artikkelforfatterne advarer mot økende bruk. De antar at forbudslinjen har hatt en viss preventiv virkning og at i den grad vi går vekk fra denne vil et nytt, større problembilde åpenbare seg.

Det er dette problembildet, går jeg ut ifra, de vil bruke tre kronikker på å utforske. Likevel, forskning foregår ikke i et vakuum, men må sees i den kontekst data blir samlet og forstått, og i flere tiår har Folkehelseinstituttet produsert forskning trygt etablert innen forbudsparadigmet.

Politisert forskning

Fortsatt er det sånn. Vi har for eksempel langt igjen til forskerne begynner å se på positive sider ved de illegale stoffene, eller fokuserer på de mange negative sider som forbudet har for folkehelsen. I stedet er poenget å utforske et problembilde ved de illegale stoffene spesielt, advare mot dette, og sånn sett bidra til konsensus om at forbudslinjen er en anstandig sak, helt nødvendig for et moderne samfunn.

Vi ser lojaliteten til forbudslinjen gjenspeile seg i hvordan instituttet har produsert lite kunnskap som kan understøtte alternativer til dagens reguleringsmåter. Ei har forskerne heller underveis gjort mye for å påpeke det irrasjonelle skillet mellom lovlige og ulovlige stoffer, og det er ikke uten grunn Svanaug Fjær, i sitt forskningsprosjekt på politikkutforming og kunnskapsgrunnlag i norsk narkotikapolitikk fra 1960 til i dag, problematiserte forskernes rolle som håndlanger til politikere.

Ikke bare nevnte hun Sirus (som er underlagt Folkehelseinstituttet) spesielt, men Fjær poengterte hvordan narkotikapolitikken som folkehelsepolitikk er spesiell på grunn av koblingen mot strafferetten og advarte mot totalitære tendenser.

Politikkens totalitære basis

Det er på høy tid at Folkehelseinstituttet tar konsekvensene av denne kritikken. Rusreformutvalgets rapport har et helt kapittel om hvordan menneskerettsforpliktelser tilsier at vi må vekk fra straff, og rollen som håndlanger for en politikk etablert innen forbudsparadigmet blir da etisk problematisk. I følge menneskerettskonvensjonene, har vi jo alle et ansvar for å løfte frem rettighetsbilder, og heller enn å bruke de neste kronikkene på å utbrodere et imaginært problembilde rundt avkriminalisering, bør Bramness og Bretteville-Jensen tenke over alternativet.

Som jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen påpeker er det «langt større grunn til å bekymre seg for hvilke grove overgrep våre ungdommer er blitt utsatt for, og fortsatt risikerer å bli utsatt for, frem til en avkriminalisering er på plass», enn å bekymre seg for konsekvensene av en slik avkriminalisering.

Det er dette som er rapportens viktigste budskap fra et menneskerettslig perspektiv. Jussprofessoren hevder at vi har å gjøre med en «rettsstatsskandale helt på høyde med Nav-skandalen», og det blir da viktig at instituttet selv ser mer kritisk på forbudslinjen.

Viktig, fordi rapporten viser at ruspolitikken har utviklet seg uavhengig av sunn fornuft; at vi har med moralsk panikk å gjøre; at denne manifesterer seg i en befolkningsforfølgelse som har store omkostninger målt i menneskelig lidelse (og sånn sett folkehelse); og at bevisbyrden påhviler staten å dokumentere at forbudslinjen er nødvendig i et moderne samfunn.

Det er her menneskerettighetene legger lista. Prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumsjon kommer til anvendelse, og sett fra et medisinsk- og konstitusjons-etisk perspektiv er det problematisk å fremstå som portvoktere når premissene forbudslinjen bygger på er så nøye imøtegått.

Det indikerer ikke bare at forskerrollen er og blir som håndlanger til politikerne. Det indikerer også en ubevisst drift mot totalitær tenkning på et område hvor forskningen tilsier (1) at jo mer vi normaliserer relasjonen mellom rusbrukere og samfunnet, desto mer forsvinner problemene forbundet med rusmisbruk, og (2) at jo mer vi forfølger brukere og andre involverte i narkotikamarkedet, desto verre er skadevirkningene for individ og samfunn.

Etter hundre år med forbudsideologien, kjenner vi dynamikken godt nok. Hva vi ser er at jo mer vi frykter «narkotika», jo mer inhuman og skadelig vil også politikken være—og at det motsatte også er sant. Med andre ord: vi har nok erfaring til å forstå at problemet ikke er narkotika i seg selv, men fiendebildet forbundet med det.

Det er viktig at vi skiller mellom de to, for når det kommer til rus og ruspolitikk har vi å gjøre med forskjellige verdener. Enhver god vitenskapsmann vet for eksempel at direkte erfaring teller mer enn alt annet; det er uendelig verdifullt for innsikt, men det er nok få av Folkehelseinstituttets forskere som selv har prøvd stoffene de problematiserer. Dette er betegnende som helhet for de som styrer på narkotikapolitikkens område, for de har i alle år fornektet de kvalitetsmessigheter som endrede bevissthetstilstander tilbyr, og som gjør at ellers oppegående folk kan velge seg disse opplevelsene.

Likefullt, det er ikke sikkert at problembildet samlet sett vil bli stort verre ved avkriminalisering. Ikke engang ved en legalisering, selv om man da gir rom for en større økning i brukerprosenten. Om vi tar med i regnestykket det skadebildet som manglende kvalitetssikring fører med seg (økt sykdom, uforutsigbarhet, dødelighet), samt det som ellers følger av kriminalisering (stigmatisering, fremmedgjøring, umyndiggjøring, unødig frykt, frihetsberøvelse, korrupsjon, korrumpering av samfunnstoffet, og tap av respekt for autoriteter) er det på ingen måte gitt at det samlede problembildet vil stige.

Rent faktisk, i den grad forbudet fører med seg skade, kan man forvente at en regulering av markedet vil gi langt større helsemessig effekt enn det avkriminalisering kan gjøre. I stedet—i den grad vi går vekk fra kriminalisering—vil et større skadebilde helt sikkert forsvinne, mens den tilgjengelige forskningen tyder på at brukerprosenten ikke vil øke mye.

Godt mulig planlegger forfatterne å si mer om dette i sin neste kronikk. Isolert sett fremstår verken Bramness eller Bretteville-Jensen som særlig trofaste mot forbudslinjen, men institusjonen har alt for lenge logret for totalitære tendenser. Folkehelseinstituttet kan derfor lære mye av regjeringen i Brasil som faktisk satte seg inn i hva religiøs bruk av psykoaktive stoffer som Ayahuasca betydde for brukergrupperingene. Regjeringens egne representanter var med og prøvde dette stoffet før de gjorde seg opp en mening om hva problembildet faktisk var; dette var en faktor som bidro til at bruken ikke ble videre kriminalisert eller problematisert, og Bramness og Bretteville-Jensen har sånn sett en spennende reise foran seg.

Menneskerettighetsbestemmelser

Alternativt kan de fortsette å teorisere om hypotetiske problemstillinger. Hva vi vet etter rusreformutvalgets rapport, er i allefall at forskning styrker ideen om at det samlede problembildet blir mindre ved avkriminalisering—og i allefall regulering. Hvis vi vil fjerne stigma og organisert kriminalitet, er gevinsten vi får ved avkriminalisering beskjeden sammenlignet med en fullstendig regulering, og Folkehelseinstituttet kan med fordel fokusere mer på dette.

Uansett hvor mye man problematiserer, må jo forskningen sees i en videre kontekst. Og nettopp fordi forbudsinjen gjør vondt verre, har det vært en dreining fra å tolke de ruspolitiske konvensjonene i lys av et narkotikafritt samfunnsideal, hvor forbudslinjen ble sett som et egnet verktøy, til å vektlegge realiteter og intensjonen om å fremme helse og velferd. Det kommer som sådan stadig klarere pålegg fra internasjonalt hold om å kvalitetssikre lovgivningen på menneskerettighetenes premisser, slik at kontrollregimet ikke bidrar til et unødig skadebilde.

Om Bramness og Bretteville-Jensen vil styrke områder som «forebygging og skadereduksjon», bør de derfor se nærmere på de menneskerettslige implikasjonene. Moralsk panikk er som sagt allerede påvist, og heller enn å ta del i denne ved å fokusere på underordnede problemstillinger, har Folkehelseinstituttet muligheten til å hjelpe forskningen og menneskeheten et viktig skritt fremover.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt