Pål Georg Nyhagen

198

Det finnes verken IS-barn eller muslimske barn

Publisert: 17. jan 2020

Ei heller jødiske, kristne m.m. Det finnes bare barn. Et lite barn i Syria, Yemen, India, Kina og Rwanda har mer til felles med et lite norsk barn som befinner seg her i landet enn det den norske voksne har. 

Den kurdiske hjelpeorganisasjonen Røde Halvmåne melder i dag at minst 517 personer mistet livet i al-Ho-leiren i 2019. Av disse var 317 barn (!). Helserisikoen for de barn som befinner seg i midtøstens flyktningeleire er altså betydelig. Barna der har ikke bare blitt frarøvet de mest grunnleggende rettigheter som det å ha beskyttelse, tilstrekkelig trygghet, mat, helsepleie, medisin og muligheter for å gå på skole. De har også blitt utsatt for voldsomme omstendigheter, og dét over tid.

I år er det 30 år siden Barnekonvensjonen trådte i kraft; en traktat som Norge naturlig nok ga sin tilslutning til. Og NB: Også til de ledd som tydeliggjør forpliktelsen til å beskytte barn mot det å rammes av overgep, utnyttelse og krigshandlinger. Norske myndigheter er dermed forpliktet til å beskytte ethvert norsk barn og sikre deres liv og rettigheter uansett oppholdssted. Barnekonvensjonen forplikter for øvrig norske myndigheter til å vurdere hva som er barnets beste i alle omstendigheter og former for politikk som berører barn. Dette gjelder også når det gjelder barn i utlandet. Både lokale myndigheter i midtøsten og FN har for øvrig bedt alle lands myndigheter å hente ut sine barn. 

At vi i år altså feirer at det er 30 år siden Barnekonvensjonen trådte i kraft burde faktisk i disse dager være et hanegal og vekkende paradoks, men blir desto verre et avslørende skammens lys over de norske politikere som i dag argumenterer for passivitet og likegyldighet: Flere argumenterer rystende nok for at vi skal la barna utsettes for psykiske og fysiske overgrep i flyktningeleire fordi foreldrene har opptrådt totalt uakseptabelt. Men er det ikke nettopp da felleskapet og myndighetene skal gripe inn til fordel for barna? 

Det handler for oss alle her om å evne å ha mer enn én tanke i hodet samtidig. Setter foreldrene egne interesser klart foran barnets må fellesskapet og myndighetene aktivt gripe inn og ta det ansvar som her mangler hos foresatte. Vedkommende har eklatant illustrert at hun og han ikke har den foreldrekompetanse som fordres. Dette initiativet styrker barnets ve og vel, samtidig som det som konsekvens styrker fellesskapet og myndighetene positivt

At disse barnas foreldre for det første skal stilles til ansvar for å direkte eller implisitt delta i krigsforbrytelser er et ufravikelig krav, vel så meget for det å sette sine barn inn i forhold som er ekstreme. Barnevernet har definitivt grepet inn mot foreldre for langt mindre forseelser enn dette. Dette er et kategorisk krav fra norske myndigheter uansett. 

Barn skal aldri lide for foreldrenes dårlige valg. Barna har nemlig aldri valgt å bli deler av de konflikter og spenninger som de voksne utsetter dem for. Det er derfor vårt ufravikelige ansvar å stille oss på de tause og lidende barnas side og bli deres røst i en tid hvor kynismen siver inn og brer seg i den politiske hverdagen. Det handler om å beskytte den svakeste. Et apropos: Utenrikstjenesten og andre henter f.eks en og annen gang ut barn fra ferieland i syden når foreldre ruser seg og ikke tar ansvar. Motivasjonen bak slike aktive initiativ til fordel for barna bør vel til de grader være desto mer avgjørende i de tilfeller hvor foreldrene utsetter barna for krigshandlinger (!) m.m.? Og apropos foreldrene: 

Setter mor sine interesser foran barnas, og hun sier nei. Vel, da er saken klar. Da må myndighetene overta ansvaret. Norge kan på den ene side ikke gjøre mer for henne der og da, men på den annen ta ansvar for de barna hun selv har insistert på å beholde hos seg under svært så alvorlige og grove omstendigheter. Norske myndigheter kan altså som nevnt i visse tilfeller hente hjem barn uten foreldrenes samtykke; alternativt ta med begge parter for i etterkant å sikte foreldrene for grov omsorgssvikt og eventuelle krigsforbrytelser.

Vi må kategorisk velge å stille oss på barnas, humanismens, barnekonvensjonenes og menneskerettighetenes side. Dette har øverste prioritet. 

Å ikke hjelpe er også et valg. 

Et skammens og nederlagets sådanne.



8 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
14 dager siden / 1857 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1721 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
11 dager siden / 1699 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 1064 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
4 dager siden / 993 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
8 dager siden / 866 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
19 dager siden / 848 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 2 måneder siden / 768 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere