Verdidebatt

Om dåp, biskoper og lys i mørket

«I året som kommer vil vi i kirken gi ekstra oppmerksomhet til dåpen. Hva har vi i dåpen? Hvorfor skal vi døpes?» Slik begynner brevet biskopene sammen har sendt til alle menigheter i Den norske kirke for at det skal leses opp i gudstjenesten en av søndagene i begynnelsen av dette året. Brevet har fått mye oppmerksomhet. Vårt Land har trykket kraftfulle kritikker fra flere teologer, og på facebook gløder det: Dårlig språk! Rotete! Ikke teologisk nok! For teologisk! For langt. For kort. Ja, og alt annet er i grunnen galt med brevet, mener mange. Det er en vanskelig sjanger å skrive i, og når tolv biskoper skal bli enige om en slik tekst, er det ikke vanskelig å forstå at den kan få noe preg av kompromisser. MEN! Det er et svært viktig brev. For vi ser med uro at færre barn blir døpt, at flere foreldre velger dåpen bort. Bevisst eller ubevisst. Vi vet ikke hvorfor det er sånn, vi har våre teorier, men det er hevet over en hver tvil at vi, som en kirke som tror at dåpen forener oss med Kristus, frelser oss fra dødens makt, gir tilgivelse for synder og løfte om evig liv, vi har all grunn til å gi ekstra oppmerksomhet til dåpen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dåpen er en nådens kilde. Og kanskje kan vi si: 2020 er et nådens år for Den norske kirke, der vi vil be og arbeide for at flere mennesker skal oppdage hva dåpen er og gir.

Det har vært en jul vi sent vil glemme. Ari Behns selvdrap har preget og preger hele nasjonen. Julen 2019 kommer til å bli stående som det året mørket tok innersvingen på lyset på selveste juledag, og sendte mange av oss inn i tårenes og sorgens verden. Vi sørget og gråt over Ari, sammen med kongen, med Märtha, og med de skjønne og unge og dyktige døtrene, og samtidig gråt vi over alle andre vi kjente som er døde, med alle dem vi kjenner som sørger, og vi gråt fordi mørket så ut til å overvinne lyset.

Så gikk biskop Kari på prekestolen og sa:

«Vår oppgåve i dag og i dagane som ligg føre, er ikkje å utmale mørkret og det vonde som omgir oss. Det kjem til syne likevel.

Utfordringa til oss som sørgande er å halde håpet oppe og å vere saman i kampen mot alt som trugar livet.

I den kristne kyrkja gjer vi det ved å bekjenne at vi trur på, den treeinige Gud, skaperen og på Jesus som viste oss ein kjærleik som er sterkare enn døden: Gud av Gud, lys av lys. Vi bekjenner trua på livets Gud. I tillegg har vi behov for å forsake det som trugar livet: «eg forsakar djevelen og alt det vonde.»»

Og det er som balsam for sjelen. Det er som vann på tørr jord. Det er som lys i mørket.

For det står skrevet: Lyset skinner i mørket. Og mørket skal ikke overvinne det.

Det er Den norske kirkes oppgave: å holde håpet oppe, og være sammen med menneskene mot alt som truer livet.

Og det begynner med dåpen, for vi tror at i dåpen blir vi forenet med Jesus Kristus.  Et lys blir tent for den som døpes. Lyset vitner om at Guds lys finnes i den døptes liv, og at den døpte er sendt for å være et lys for andre.

Dåpen er vår viktigste utrustning for å være i tjeneste for Kristus. Den forteller oss at vi aldri er alene, fordi Gud er sammen med oss.

Men dåpen er mer enn et pedagogisk virkemiddel som har vannet som en «ting» som skal gjøre at vi husker noe. Dåpen er et sakrament. En hellig handling der Gud handler. Derfor er det meningsfullt og vesentlig å bringe de små barna til dåp. Fordi dåpen ikke avhenger av vår forstand, vår forståelse, vår tilslutning, men dåpen skjer fordi Gud handler.

Når vannet møter ordet, over barnets hode, skapes en ny virkelighet. Barnet får Guds hellige ånd, fødes på ny, og får del i Jesu seier over mørket og dødens makt. Det kan sannelig et barn trenge. For vi trenger ikke lete etter tegn på at barnet er utsatt for mørke og dødens makt. Nei, barnet blir ikke mange sekunder gammelt før det skriker og uttrykker: Jeg er i nød! Den aller første nøden, som er et uttrykk for separasjonsangst, stilles ved mors bryst. Men siden er barnet også utsatt for smerte, sykdom, sjalusi, frykt, og mer. Mørket kommer til syne i alle menneskers liv. Så er det kirkens oppgave å fortelle mennesker at i dåpen får vi del i Jesu seier over mørkets makter, og vi kan peke på håpet og lyset som finnes i vår verden.

Når vannet øses over barnets hode, er det himmelen selv som kysser barnets panne, og Gud sier: Du er mitt barn, jeg har kalt deg ved navn. Du er min.

Å døpe er å holde håpet oppe og være sammen i kampen mot alt som truer livet. Vår oppgave er ikke å male ut mørket og det vonde som omgir oss. Det kommer til syne likevel. Men vår oppgave er å anerkjenne det mørke og vonde, og så peke på Jesus, han som er verdens lys og som kommer til verden hver dag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt