Paulus skriver i 1.Kor.1.21 at ettersom verden ikke bruker visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, er det bestemt og besluttet av Gud at han frelser den som tror ved den dårskap vi forkynner.
Her mener Gud tydeligvis at verden tar feil i sin forkynnelse... de forstår den ikke i sin selvstendige tankegang... og allikevel får man høre disse ordene at han har bestemt å frelse også de som forkynner det som er fåfengt - dårskapen.
Det er derfor man også kan lese at Jesus kom (-mer) for frelse verden - mange steder. Og at han først og fremst tar seg av syndere fremfor rettferdige. Det er da jeg stiller spørsmålstegn ved hvor godt kjenner man til skriftens ord, når man er mest mulig påståelig om at det er ens egne ord og meninger som er de rette?
Jesus hadde (har) som hovedoppgave og redde det fortapte - eller hvordan kan det da ha seg at det bare var (er) fortapelsens sønn som gikk i fortapelsen i Joh.17.12, slik at Skriften skulle bli oppfylt? Forresten handler dette om en fortsettelse i 2.Tess.2.3 mer som en observasjon på noe kommende; La ingen villede dere på noen måte! For først må frafallet komme og den lovløse vise seg, han som er fortapelsens sønn.
Hele verden er nok her inkludert? Helvete er ifølge øvrige skrifter noe som er forbigående... (4.Esra 8.53: Roten til det onde er blitt avskåret. Sykdom er utryddet og død er blitt borte, helvete har tatt flukten og forgjengeligheten er glemt.) Det som blir avskåret er også nevnt i Matt,24.22: Om disse dagene ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst.
Lykke til med videre tolkninger av frelse og fortapelse.