Hillsong menigheten ber - men brannene i Australia forsetter

Hva tenker Gud på for tiden? Der hvor han måtte befinne seg i Australia, - eller fra sitt perspektiv i himmelen? Hvorfor sender han ikke strie strømmer med regn over landet?

Ulike kristne på Youtube og sosiale medier, legger ut mengder med videoer med svar og råd. Noen sier at det må bedes mer intenst. Andre sier at folket må omvende seg fra sin synd og ugudelighet. Andre igjen, sier at det er for sent å be; fordi det australske folket har vendt seg bort fra Gud.

Teologer, lekfolk, TV-predikanter, ulærde og skriftlærde uttaler seg på ulikt vis om krisen i Australia. Det overhengende problemet er fortsatt like stort og ubesvart - hvorfor er himmelen lukket over folket, og bønner i tusentals står ubesvarte og uvirksomme? Store grupper mennesker av ulike kategorier, troende og vantro, er like forvirrede og frustrerte, og ikke få er deprimerte i disse dager. Menigheter som har bedt om at hellig ild måtte falle, ser nå med gru på denne jordiske ild.

Landet preges av motløshet, håpløshet, og avmakt . Politikerne får kritikk og skjenn. De er også forvirret, og vet ikke hva de skal gjøre. De prøver å dele ut penger til trøst for mange som har mistet alt. Hva som blir lån - og hva som blir subsidier - det vet ennå ingen. Det meste er kaos, sjokk og forvirring. Mange er målløse, tafatte, og velger kanskje å drikke og å ruse seg fra den tunge byrde som venter dem; - det møysommelige arbeidet de må begynne på, med gjenoppbygging av enorme områder brent mark, brente hus og eiendommer.

Det som oppleves som en forbannelse ligger over landet, eimen av død, kadaver og råte.

I Sydney sitter ti-tusenvis av mennesker og ber til Gud i Hillsong-menigheten. Menigheten med den sterke tro, og som sier at Gud går mellom benkeradene hver søndag og helbreder sykdommer, berører mennesker og gjør under, tegn og mirakler.

Et topp-moderne amfi-lokale, med hundrevis av høyttalere og ti-tusener av watt og desibel som hjelper sangere og predikanter å få ut sitt budskap. «Gud hører bønn», sies det. «Gud er her» Det proklameres at Gud er barmhjertig og nådig, at han elsker oss alle, og at han vil svare med miskunnhet på våre bønner.

Tusener av ungdommer står opp under lovsangen og løfter hendene til himmelen. Lyden dundrer gjennom vegger og nabolag, og den høres like ut på gater og streder. Ungdommene lukker øynene og roper til Gud om nåde, tilgivelse og bønnesvar. Mange gråter, noen er stille. Noen danser.

Dagene går og bønnesvaret drøyer. Herren må da forstå, at dette haster. Her kan vel ikke Herren «prøve vår utholdenhet»? Har han tid til det? Ukene går - og måneder går, - brannene går høyere og høyere over trærne enn noen gang før. Brannmenn forteller at de ser ildsøyler og ildkuler, ildtornadoer som de aldri før har sett maken til. Ilden ligner på monster og demoner - de kaller på vår totale avmakt og kapitulasjon.

Super-predikantene og super-pastoren, de super-salvede, de super-rike forkynnere, som heldigvis eide flere villaer og hus rundt om i verden og Australia, - de hadde lovet vekkelse og lyse tider for Australias unge generasjon i Hillsong.

Forkynnere som hadde sagt, at ingenting ondt skulle skje i landet, men kun fremgang og overflod av alt. Millioner skulle bli kristne i de nærmeste årene, og landet skulle få oppleve paradisiske tilstander. Guds rike skulle komme for fullt, men så kom brannene i stedet? De unge var blitt fortalt at de skulle bli velsignet, være lys og salt, og være midt i Guds plan, om de holdt seg tett til Gud og tett til Hillsong.

En ny søndag i Hillsong, - og enda en. Bibler åpnes og det forkynnes. Utenfor er røyken og eimen. Innenfor - går Gud omkring og helbreder.