Nils Krister Larsen

298

Selvmord/ notater

Jeg tenker ofte på ghettoen i Warszawa - jødene som fortsatte å undervise barna mens leveforholdene ble stadig mer uutholdelige. Vi er litt der.

Publisert: 6. jan 2020


Se en mening med livet.

Det snakkes mye om dette i disse dager. Vi hører at det går an å søke hjelp om man ikke ser meningen. Der finnes folk der ute som kan hjelpe. Hvem er de?

Jeg kan ikke være den eneste som opplever marerittet når jeg hører om flyktninger som drukner, som sitter fast i flyktningeleirer, når jeg hører om familier og enkeltindivider som  uttransporteres  etter mange år i landet;

når jeg  blir minnet om holocaust..


Det brenner i paradis.

Det gjør vondt å se den store katastrofen som nå utspiller seg i Australia. Det blir så veldig nært og man føler seg maktesløs.Som barn tenkte jeg at Australia var selve paradiset. Det var dit jeg ville! Jeg visste alt om dette eventyrlandet! Det brenner i Paradis!!

Like etter ankomst Norge etter jobbreise, leser jeg meldinger om amerikanske droneangrep i Irak, og at vi kanskje står overfor den 3. verdenskrig. Hva er dette for noe? Skal unge menn igjen på slaktebenken?  Dette må bli krigen alle nekter å dra til! Verden må da ha fått nok? De siste tiårene er land etter land rasert i området. Millioner av menneskeliv er gått tapt i regionen.  Forstår vi hva som har skjedd i Afghanistan, Irak, Syria, Jemen - og nå skal drapene, krigene fortsette? Hvem er det som vil dette?

I disse urolige dager er vi samlet omkring et selvmord. Vi sørger alle over et supersjarmerende menneske som valgte å ta sitt eget liv. Et urolig liv som tilhørte oss alle på et vis. Han tilhørte vår nasjonale minnebok.Vi står maktesløse tilbake. Vi står alle maktesløse overfor døden og det er til tider velgjørende å føle på dette i fellesskap. Jesus på korset er selve fundamentet i vårt trosliv.

Det er ikke noe kjekt at vi skal dø. Likevel nærmer døden seg for oss alle.

Jeg har ofte tenkt at det kunne være kjekt å slippe det hele: dø litt fortere. Livet er ikke alltid like morsomt. Muligheten som ligger der i å forlate det hele er faktisk en slags trøst. I dette ligger også en stor frihetsopplevelse.

Livet er mitt eget valg. Det er jeg som velger mitt liv. Dette er nettopp dette som får meg til å holde ut.

Som de aller fleste har jeg måttet forholde meg til død. Det gjør vi alle etterhvert som vi eldes. Venner ringer nesten ukentlig og forteller om sine sykdommer. Vi oppmuntrer hverandre så godt vi kan. Vi er alle sammen på vei ut.

Snart er vi ikke mer. I mellomtiden kan vi holde våre kriger gående. Enten det handler om å ydmyke flyktninger som har måttet sette sine liv på vent eller det handler om å rasere kloden enda litt mer.

Egentlig er det som om jeg står opp fra de døde hver morgen. I det jeg setter beina på gulvet tenker jeg : i dag også! Dagen er min! Jeg må gjøre så godt jeg kan. Jeg har snart en ny tur som reiseleder til Auschwitz: jeg må forberede meg!

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3815 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
16 dager siden / 1244 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
22 dager siden / 898 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
14 dager siden / 850 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
14 dager siden / 646 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 579 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
26 dager siden / 571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere