Verdidebatt

Åpenhet – på liv og død

Ari Behns bisettelse kan bli stående som en ufrivillig validering av selvmordet, og dermed en milepæl på veien til et samfunn der selvmordet oppfattes som en ufravikelig rettighet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ari Behns bisettelse i Oslo domkirke var preget, gjennom tekstlesninger, taler og medieomtale, av to dimensjoner: en betoning av livshåpet og en betoning av livsmørket. På den ene side fremhevet flere av talerne Behns hjertevarme, gode humør og "litterære" tilnærming til livet. Det ble formidlet et sterkt håp om at det alltid finnes en utvei fra selvmordet.

Hans 16-årige datter, Maud Angelica, var den som satte de klareste ord på dette: "Pappa må ha vært så sliten at han må ha følt at han ikke hadde noen annen utvei enn å gå ut av denne verden. Men der tror jeg han tok feil. Det er alltid en utvei. [...] Aldri tenk at det er bedre for dem du er glad i om du går bort––jeg kan love deg at det er så innmari feil."

Dette er svært viktige, modne og realistiske ord om selvmordet fra de etterlattes perspektiv, og de fortjener all den anerkjennelse de har fått. De impliserer også at selvmordet aldri vil kunne rettferdiggjøres. De står dermed i et betydelig spenningsforhold til den andre dimensjonen ved bisettelsen, nemlig at Behn var offer for et udefinerbart og uoverstigelig mørke. Blant alle talene, mediekommentarene og kronikkene, var det ingen som snakket direkte om Behns moralske ansvar––for seg selv, for sine tre barn og øvrige familie og venner. Hans handling, selvmordet, risikerer dermed å bli stående som en parentes, innhyllet fra hver sin kant av lovord om livet og forståelsesfulle ord om den bunnløse fortvilelse over det samme livet.

Det de to dimensjonene har til felles, er at de kom til syne i full offentlighet. Bisettelsen i Oslo domkirke ble for mange et uttrykk for en rosverdig "åpenhet" som bidrar til å redusere stigmatiseringen rundt psykisk sykdom og selvmord. Men denne åpenheten er høyst tvetydig.

I gamle dager ble personer som hadde tatt sitt eget liv, nektet kirkelig begravelse. I den gamle katolske kirkeretten var dette et spesifikt kriterium. Det kriteriet er ikke nevnt eksplisitt i den nye kirkeretten, men den samme reservasjonen gjelder: fordi selvmord er å betrakte som en alvorlig synd og et brudd mot Guds lov––på et vis det definitive brudd med hans lov––vil det for andre kristne være en skandalon, anstøtssten, å begrave en kristen som har tatt sitt eget liv.

Samtidig er den katolske requiem-messe en bønn for den avdødes sjel, og den som har begått selvmord, har desto større, ikke mindre behov for slik forbønn. Jeg vet av erfaring at personer blir begravet i Den katolske Kirke i dag som har tatt sitt eget liv. Men det finner sted på en diskret måte.

Det er virkelig skjedd en stor endring i vår kultur når et menneske som har tatt sitt eget liv, blir begravet i full offentlighet fra hovedstadens domkirke, forrettet av Oslos biskop, med kongefamilien, regjeringens øverste representanter og en rekke personligheter fra landets kulturelite til stede. Det ville vært oppsiktsvekkende selv om Behn ikke var tilknyttet landets kongefamilie.

Samtidig finner denne bisettelsen sted i en tid hvor selvmordet mer enn noen gang fremstår som en legitim utvei i livet. Begravelsen fra domkirken er et uttrykk for åpenhet om selvmord, men dermed også et uttrykk for selvmordets legitimitet.

Vi har hvordan nordmenns holdninger til aktiv dødshjelp og eutanasi har endret seg over de siste årene. En undersøkelse fra i fjor viste at 77% av nordmenn er positive til aktiv dødshjelp i bestemte tilfeller, som terminal sykdom. Undersøkelsen inkluderte ikke spørsmål om psykisk helse. Men vi vet fra land der aktiv dødshjelp er blitt innført, at et slikt kriterium ikke ligger langt unna. Flere personer med alvorlige psykiske problemer og langt fremskreden demens har i de siste årene fått innvilget legeassistert selvmord i Nederland.

Når vi i kjølvannet av Behns selvmord snakker om økt åpenhet om psykisk helse, og konkret om å gjøre selvmord mindre "skambelagt" og "tabu," kan det bety to vidt forskjellige ting.

Det kan bety at man ønsker å få hjelp til å leve, og det kan bety at man ønsker å få hjelp til å dø. Uten skam.

Det er godt mulig, slik flere kommentatorer påpeker, at bisettelsen til Ari Behn blir stående som en definitiv offentlig markering mot selvmord. Det ville så avgjort være hans nærmeste pårørendes dypeste ønske. Men det er vel så sannsynlig at den blir stående som en ufrivillig validering av selvmordet, og dermed en milepæl på veien til et samfunn der selvmordet oppfattes som en ufravikelig rettighet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt