Verdidebatt

Kan vi snakke om vanskelige ting? I kirken?

Vi burde bestrebe oss på å skape trygge rom i våre menigheter for de som sliter. Og sliter gjør vi vel alle, på et eller annet nivå.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kongefamilien har fått skryt for å være åpen rundt Ari Behns selvmord. Med rette. Vi leser side opp og side ned i media om viktigheten av å snakke om de vanskelige følelsene. Om å ta tid til å lytte og stille spørsmål. Om å ikke skygge unna.

På begynnelsen av et nytt år er det derfor nærliggende å sette seg som mål å lytte mer, å snakke mer sammen, å være mer åpen og sårbar. Men på hvilke arenaer? For de av oss som har en tro og en tilknytning til et trossamfunn, er det kanskje naturlig å tenke at kirken ville vært den arenaen der man kunne gjort det. Men er den det?

Meningsløst budskap

De fleste trossamfunn i den vestlige verden opplever nedgang i engasjement og deltagelse, særlig blant den yngre garde. Ledere klør seg i hodet og kappes om å finne måter å inkludere og engasjere på.

Men allerede i 1955 uttalte Rabbiner Abraham Heschel seg om det han så som en av grunnene til nedgangen i religiøs tilknytning i det tjuende århundre:

«Det er vanlig å skylde på sekulær vitenskap og antireligiøs filosofi hva angår den religiøse formørkelsen i det moderne samfunn», skrev han. «Det ville være mer ærlig å skylde på religionen selv for dets egne tap. Religion sank i betydning ikke fordi den ble motbevist, men fordi den ble irrelevant, kjedelig, undertrykkende, smakløs. Når troen fullstendig erstattes av trosbekjennelse, tilbedelse av disiplin, kjærlighet av vane; når dagens krise ignoreres på grunn av fortidens prakt; når tro blir et arvestykke fremfor en levende kilde; når religion kun taler i autoritetens navn i stedet for med medlidenhetens stemme – så blir dets budskap meningsløst».

Søndagsfasade til hinder

Kan det være at yngre generasjoner finner og opplever mening på andre måter enn de som kom før dem? Er søndagsfasaden blitt et hinder for autentisitet? Å finne mening handler om mer enn å utvikle tro på en Gud og en Frelser. Det handler også om å finne reelle løsninger på livets og hverdagens utfordringer og kriser.

Eksempelvis er vi gjerne flinke til å diskutere viktigheten av å studere skriftene og ha velfungerende familier i kirken, men vi snakker sjelden om hvordan vi skal kunne eliminere rasisme og utenforskap. Vi er kjappe til å snakke om behovet for å ta vare på de trengende gjennom fasteoffer og humanitær innsats, men vi tar sjelden opp strukturelle skjevheter som gir økende ulikheter i samfunnet. Vi holder viselig politikk utenfor gudshusene våre, men for mange, særlig de yngre, er sosial rettferdighet og menneskeverd essensielle prinsipper i Jesu Kristi evangelium.

Og hva med psykiske lidelser? Ensomhet? Selvmord? Når var du sist på et nattverdsmøte eller i en klasse som tok for seg disse utfordringene? Og likevel er dette ting som det jevne medlem sliter med, eller må forholde seg til – enten selv, eller i sin nærmeste omgangskrets.

Viste omsorg

Det vi egentlig vil vite, er hvordan evangeliet kan hjelpe oss med disse utfordringene, og hvordan det kan gi svar og vise oss hvordan vi kan ta bedre vare på andre rundt oss.

Jeg tror vi gjør klokt i å bryte ned barrierene mellom det som føles trygt og greit å snakke om, og det vi unngår – fordi vi ikke føler oss kompetente nok, eller komfortable nok. Vi burde bestrebe oss på å skape trygge rom i våre menigheter for de som sliter. Og sliter gjør vi vel alle, på et eller annet nivå. Vi trenger å følge Frelserens eksempel på veien til Emmaus, da han spurte disiplene som ikke kjente ham igjen; «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» (Lukas 24,7). Så lot han disiplene snakke, og han lyttet. Han viste omsorg.

Bedre lyttere

Vi vet ikke hvorfor Ari Behn tok sitt eget liv. Eller hvorfor de over 600 andre personene i Norge som valgte å gå ut av livet i 2019 gjorde det. Sannsynligvis er det like mange grunner som personer. Men vi vet at det mest grunnleggende behovet vi mennesker har, er å forstå og bli forstått. Den beste måten å forstå folk på, er å lytte til dem. Og det er noe vi alle kan bli bedre på. Også i kirken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt