Evig straff og evig liv, eller bare for en avgrenset tidsepoke? Kommentar til innlegg av Sokneprest Morten Erik Stensberg

Sokneprest Morten Erik Stensberg har et innlegg på verdidebatt 20.des, hvor han blant annet tar David Bentley Hart sin enmanns-oversettelse av Det nye testamentet til inntekt for en teologisk oppfatning om at alle vil bli frelst til slutt. Jeg under meg hvordan en bibelleser kan komme til en slik tro, når så mange ord både fra Jesus selv og fra apostlene jo handler om å ta imot den Kristus Gud sendte, og det budskap han kom med, nettopp for å bli frelst. Men det blir tidlig klart at Harts oversettelse er tendensiøs. Han vil lese Bibelen slik. Eller mer nøyaktig: Han vil ikke oversette slik det vanligvis oversettes, fordi det leder til en vanskelig og uønsket teologi.

Hart oversetter siste del av Matt 25,46 med: “these will go to the chastening of that Age, but the just to the life of that Age.”

Det er det greske uttrykket "zoen aionion" Hart oversetter med "life in that Age". Poenget hans er at aeon ikke alltid betyr evig.

Det er tre ting å bemerke til Harts oversettelse.

• 1) Vanligvis er Hart ivrig på at det ikke skal oversettes som om det står bestemt artikkel foran et substantiv, når det ikke står det i den greske teksten. Men her bryter han med dette prinsippet, og det er nærliggende å tenke at det gjøres for å tilpasse oversettelsen til hans egen teologi.
  
  Ser vi på den greske teksten, ser en engelsk interliner slik ut: "And will go away these into punishment eternal (kolasin aionion) but the righteous into life eternal (zoen aionion)".  Her finnes ikke noe "that" age.
  
• 
  2) Vi har ikke her å gjøre med ordet aeon alene, men uttrykket zoen aionion, som naturlig bør forstås på linje med uttrykket eis tous aionas (til evig tid)  Tanken om at aionion her i Matt 25,46 bare skal dreie seg om en avgrenset tid/tidsalder (aeon) er ikke en naturlig utledning av Jesu og apostlenes bruk av uttrykket zoen aionion. Det er rett og slett ingenting i Jesu tale som antyder en slik forståelse.
  
  Grunnprinsippet for oversettelse er å gjengi hva som er det mest naturlige i den konteksten det står, og hva den som talte mente å si. Konteksten for dette verset er de alvorlige ordene Jesus talte om den dagen han selv skal komme i sin herlighet og holde dom, kap 24 og 25 i Matteusevangeliet. Det er snakk om trengsler å utholde for de troende, og det er snakk om å bli frelst. Videre leser vi om at Jesus skal komme tilbake, og sende ut englende for å samle sine. Det blir som i Noas dager, sier han, ingen skal skjønne noe før dagen er der, - og noen blir hentet, og de andre blir igjen. Et annet sted leser vi at Jesus, når han talte om samme tema, sa til de jødene som ikke ville tro: "Da skal dere gråte og skjære tenner, for dere skal se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene samlet i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor." Luk 13,28. Det er åpenbart et dypt alvor om en endelig dom i disse ordene fra Jesus. Hele Skriften taler om at "tidens/verdens ende" (Matt 24,3) ikke betyr slutten på alt, men markerer overgangen til den evige tid da alt som finnes er Guds rike. Se f.eks 1. Kor 15,24ff.
  
  I engelens budskap til Maria understrekes det at uttrykket eis tous aionas (til evig tid) har betydningen "ingen ende" (ouk estai telos). Det er Jesu rike det tales om; det riket som de frelste får del i, og som er selve referansen for talen om evig liv.
  
  Zoen aionion i Matt 25,46 må forstås på samme måte som ellers der dette uttrykket forekommer. Slik vi bl.a. leser i Joh 3,16: "Således elsket Gud verden at han gav sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv. (zoen aionion)
  I Luk 18,30 er dette uttrykket brukt sammen med "den kommende tid/verden". Jesus talte aldri om flere kommende tider/verdener, men om "den" kommende verden. Det er Guds rike det handler om. Slik Guds rike er evig, er livet i Guds evig. Det er sammenhengen.
  
  I Joh 3,36 brukes zoen aionion sammen med "se livet" som gir assosiasjon til "se Guds rike" (3,3). I Joh 6,40 er zoen aionion det livet vi skal få når Jesus reiser oss opp på den siste dagen. Hvem kan tenke annet enn at det skal være evig, så sant Jesus selv og hans rike skal bestå eis ton aiona tou aionos (Hebr 1,8), et uttrykk som på best mulig måte uttrykker begrepet evig?
• 
  Noen steder i NT finner vi uttrykket synteleia aionos, tidens(verdens) ende. (Matt 24,3; Mrk 13,39) Her brukes aionos på en helt annen måte, og kan ikke trekkes inn i fortståelsen av uttrykkene eis tous aionas og zoen aionion.
  
• 
  3) I uttrykkene "evig straff" og "evig liv" må "evig" ha samme mening. Skulle det være slik å forstå om straffen at den er ēn tidsbegrenset aeon av flere aeon, da må jo også livet for de som blir frelst være å forstå bare som ēn tidsbegrenset aeon av flere. Men dette kommer som vist ovenfor i strid med den naturlige tolkning hvor begrepet zoen aionion ellers forekommer. Johannes sier i sitt brev regelrett at "Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet." 1 Joh5,12

Jesu lære var og er veldig radikal. Alt blir et spørsmål om hvem han er, og hvem sitt domene han opererer i. Det blir fort tydelig at vi har lite å komme med, og at skal vi bli reddet fra vår egenpåførte skyld og fortapelse, så må redningen tas i mot av ham alene. Jeg har med årene fått større og større tillit til Bibelen, og til Jesus selv. Å utelukke han blir meningsløst. Å prøve å tolke ham etter mine ideer, blir enda mer meningsløst. Men å åpne seg for ham og ta imot hans frelse, og å få ha ham som min hyrde til den dagen jeg skal få bli med ham inn i Guds rike, - ja det er ubegripelig stort.

Stensberg henviser til at Hart mener at vi som tror på Jesus og Bibelen på en slik måte at det menes et evig utenfor, burde ha mistet nattesøvnen. Det hender da også. Men som oftest får jeg sove. Hvordan jeg kan det? Hva annet kan jeg gjøre? Det er ingen av oss gitt å forstå noe mer om uttrykkene enn de bildene Jesus bruker antyder. Det står ikke i min makt å overbevise eller tvinge mennesker til tro. Det står ikke i min makt å omgjøre dommen som må komme. Jeg kan bare stole på at Gud er en rettferdig dommer, og så overlate alt til ham. Det er hans domene, og hans ansvar.

Men dette vil alltid være der: Alle er kalt til å tro. Ingen er utelatt. Han vil at alle mennesker skal bli frelst. Vår tid er ikke annerledes enn da Mesteren selv levde på vår jord. Mange vil ikke ha noe med ham å gjøre. Men Bibelen er tydelig på at det en dag skal bli åpenbart at det ikke finnes ēn eneste holdbar grunn for det.

Så jeg må sove, slik for øvrig også Mesteren selv måtte i sitt jordeliv, og samtidig la mitt liv og mine ord si: Ta imot ham, tro ham, la deg forsone med Gud ved ham, - og hold ut med ham. Det er av pur nåde at Gud i sitt ord sier at vi da får retten til å bli Guds barn. De som englene skal hente inn den dagen.