Verdidebatt

Min drøm for 2020

Frykten for hva som kan skje, gjør at vi aksepterer at tusenvis av mennesker dør over middelhavet og lider i flyktningleirene

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På den ene siden er frykt og uro nødvendig for oss. Det kan hjelpe oss til å ta nødvendige forholdsregler, være forsiktige, og ikke skade oss selv og andre.

Det kan synes som om frykten for bølgen av migranter og flyktninger som ønsker seg til Europa er så stor, at vi i Europa er villige til å bruke alle midler for å unngå at de kommer hit.

Hva uroer oss? spurte Leo Ajkic på begynnelsen av året 2019 i serien Uro på NRK. Der lyttet han til folks bekymring blant annet for innvandring. Han valgte å lytte til ulike meninger, i den tro at når vi snakker sammen og lytter til hverandre, så kan vi kanskje endre meninger og bli mindre redde.

Flere migranter

Festung Europa brukes ofte som betegnelse på de murene vi bygger opp rundt oss. Store leire av flyktinger og migranter, er etablert i Schengens ytterområder. Den største av dem, Moria-leiren i Hellas, skulle opprinnelig ta 2.800 mennesker. Nå lever 17.000 mennesker her under svært dårlige forhold. De siste 20 årene har over 15.000 mennesker dødd i Middelhavet.

Antallet internasjonale migranter har aldri vært høyere. De utgjør nå rundt 272 millioner mennesker, en økning på 51 millioner siden 2010, ifølge estimater fra FN, september 2019. Internasjonale migranter utgjør i dag 3,5 prosent av jordens befolkning, mot 2,8 prosent i år 2000.

Vanskelig situasjon

Internasjonal migrasjon - FN bruker her ordet om alt fra tvunget flukt til frivillig flytting - er aldri, og har aldri vært enkelt. Det er ikke enkelt for samfunnet som opplever fraflytting. For land som Eritrea og Syria vil det være svært vanskelig å reise seg igjen når en så stor andel av befolkningen, har forlatt landet.

Det er heller ikke enkelt for samfunn som fungerer som transittland for mennesker som er på vei fra et sted til et annet. Hellas og Italia, men også Libya og Tyrkia strever under byrden av migranter og flyktninger på vei gjennom landet deres med en drøm om å komme seg et annet sted.

Og det er ikke enkelt for mottagerlandene. I tillegg til egen befolkningsvekst, tar mange afrikanske land i mot enorme mengder flyktninger. Libanon og Tyrkia vet alt om hvor krevende dette er. Også i Norge kreves det innsats for å inkludere flyktinger og migranter, og sørge for at alle kommer seg i jobb, og det er dyrt.

Lang vei

Men aller vanskeligst er det for den og de som migrerer selv. Jeg har selv mange venner som har flyttet til Norge, og ser både hvor krevende det er for mange av dem å komme seg ut i arbeidslivet. Kompetansen fra hjemlandet er ofte irrelevant i Norge. Det å lære seg norsk er krevende. Andre igjen har lite formell kompetanse - de har kanskje ikke lært å lese og skrive i hjemlandet. Da er det en lang vei å gå for å komme seg inn i arbeidslivet, og mange gir opp på veien. Blant kvinnene er mange enslige forsørgere. Jeg ser at mange gir opp på veien, og ender på sosialhjelp i stedet for jobb.

Samtidig er det mange som lykkes, og som finner jobb og sin plass i samfunnet. Forbausende raskt tar mange innvandrere over et norsk verdigrunnlag. De setter pris på norsk trygghet og åpenhet.

Samfunnet trenger migrasjon. Vi trenger arbeidskraften, men vi trenger også nye impulser og nye ideer. Nye ideer utvikles av mennesker som møter andre, og det skjer ofte ved at folk flytter på seg. Det er en fare for stagnasjon hvis alle tenker likt, og hvis vi ikke bryner oss på nye tanker. Dessuten kan det å få brynt seg på andres tanker bidra til å bevisstgjøre oss på hva vi har og hva vi tror på.

Min drøm

Frykten kan noen ganger bli så stor at den blir hemmende eller farlig. Det kan både være innvandreren selv som blir redd, eller vi fastboende. Frykten for hva som kan skje gjør at vi som samfunn aksepterer at tusenvis av mennesker dør over middelhavet og lider i flyktningleirene. Det kan vi ikke leve med på lang sikt, tror jeg. Jeg håper at vi kan finne bedre løsninger enn dagens murbygging.

Min drøm for 2020 er at vi i Europa kan håndtere migrasjonen bedre, og at ikke frykten vår tar overhånd og lammer, slik vi ser i dag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt