Av jord er du kommet

«Av jord er du kommet».
Da jeg var gutt, var dette skremmende. Var jeg egentlig bare jord?
«Til jord skal du bli».
Jeg ble livredd for å bli til jord; bli oppløst, bli borte. Døden og begravelser var det store mørke. Det var meningsløst. Jeg nektet å være med i begravelser, og det respekterte min mor.
«Av jord skal du igjen oppstå», gjorde bare frykten og forvirringen fullstendig. Å oppstå – fikk jeg vite – skulle være ved tidens ende, da denne verden var slutt! Hvor skulle jeg da være i mellomtiden, kanskje i 1000-er av år? I jorden? Skulle jeg oppstå av; jord?

Da jeg ble voksen, tok den rasjonelle kristentro over. Jeg begynte å skille mellom kroppen, og min verden/ mitt jeg (min sjel eller ånd?). Gitt at jeg har en sjel (slik historisk kristendom lærer oss), som ikke er fra jord. Det er bare kroppen som kommer fra jord = det fysiske. Sjelen må være ikke-fysisk, ikke-materiell. Og det er nærliggende at den kommer fra Gud, som er det kristne navnet på skaperen og opprettholderen av vår verden – og den ikke-fysiske verden.
Det er også tankevekkende at ritualet bruker «du» som pronomen. Er den døde til-stede?  
   
Men det sies intet i; Ordning for gravferd, hvor min sjel kommer fra? Men det sies i ledd 12; «I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd». I kristen tenkning er vel ånden eller sjelen sentral, men den utelukkes i jordpåkastelsen.  Er ordet sjel til-stede i dagens kirke?
Det sies lite om hvor vi (våre sjeler) kommer fra – eller hvor, eller hva – vi går til etter døden. Hvor kroppen kommer fra, og hva som skjer med den etter døden, betyr mindre.

Hensikten med dette innlegget er 2-delt; Ritualet for jordpåkastelsen bør oppdateres, og; Hva skjer etter døden? I kirkens tekster er det et tomrom mellom døden og den såkalte oppstandelsen?                 

Ritualet for jordpåkastelsen bør oppdateres.
Jeg snakket nettopp med en venn om dette, som hadde vært prest i nesten 10 år. Han hadde ikke opplevd reaksjoner fra folk i begravelser, over dette ritualet. Han mente at folk var så vant med disse 3 setningene, at de ikke tok det like bokstavelig og alvorlig, som jeg alltid har gjort.
Men jeg vil utfordre kirken og kirkeforskning (Kifo), om å kartlegge folks opplevelser om hvordan
dette korte ritualet oppleves?

Livet etter døden.
Dette har opptatt meg siden jeg var gutt.
På slutten av 70-tallet kom det 2 bøker om Nær-Døden-Opplevelser (NDO), av Dr Raymon Moody, NDO's «far» i den vestlige verden. Det startet min interesse for hva jeg kan oppleve i livet etter døden. NDO-interessen ble bl.a. forsterket av Dr Kenneth Ring, nevrokirurgen Eben Alexander, og den norske legen Audun Myskja, i «Kunsten å dø».

Fellestrekkene ved NDO, som jeg har festet meg ved, er at personen blir erklært klinisk død, gjerne etter at personen forlater sin kropp, med sitt fulle jeg, og alle sansene i behold, også sanser som er mistet gjennom livet. Personen ser sin kropp, sin seng og rommet kroppen ligger i, og hun/han ser og hører alt som foregår i rommet (leger, sykepleiere eller pårørende). Men når hun/han prøver å snakke til andre, får de ingen kontakt. De beveger seg lett gjennom vegger, og de kommer straks til personer og steder i vår verden, bare ved å ønske det.

Mange trekkes gjennom en tunnel, og på den andre siden møter de en strålende skikkelse, uten fordømmelse, og full av aksept og kjærlighet, som kristne kaller Jesus Kristus. Det er også vanlig at personene ser hele sitt liv i et nu. De møter ofte begeistrede slektninger og venner som er døde. De kommuniserer direkte via hverandres tanker. Mange opplever at her mangler intet. Dette er en fantastisk verden, hvor det kun er godt å være, og hvor de ønsker å bli. Men de reiser tilbake, fordi de har noe viktig å utrette i vår verden.

Dette er kun min skisse av NDO. Det finnes mange varianter, også negative opplevelser. Men NDO-litteraturen åpner for at alle mennesker går over til Den Andre Verden (DAV). Det finnes også annen litteratur innen parapsykologi/ paranormale fenomener som utfyller bildet av DAV.

Det finnes også tekster i Nye Testamente som peker på DAV, men det er ikke plass til å ta opp det her. Men det er en klar avstand mellom kirkens tradisjonelle lære og NDO, parapsykologi og det paranormale, som hører til en ikke-fysisk verden.
     
Eivind Skeies bok; «HÅP I SORGEN» fra 2012.
Eivind Skeie er en ettertraktet prest, dikter og forfatter.
Dette er en mye lest bok. Den nærmer seg livet etter døden som en reise over mørke vann. På side 23 skriver han; at denne reisen slutter ved at han møter Jesus Kristus, (en strålende skikkelse?), på en fjern, men solrik strand. Han er der for alle. Jesus elsker oss i liv og død. Han gir oss de levendes land. Mange sørgende setter denne boka høyt.  

Visjoner på dødsleiet. Thorbjørn R Johansen skriver i VL 23-12-2019, side 18.
Artikkelen har overskriften: «Svært mange som ligger for døden opplever besøk av nære og kjære som har gått bort. Studier indikerer at det ikke er hallusinasjoner».
Dette er en meget velskrevet artikkel med gode referanser, og den kopler de døendes opplevelser til Den Andre Verden (DAV). Dette er med på å gi innblikk i DAV, sammen med NDO.  

Jeg avslutter med årets knall-program på NRK 1, som vises i disse dager.  

Ingrid Bjørnov; «Steinway to heaven».
Fra Drammen teater viser NRK; Ingrid Bjørnovs kritikerroste show på vel 1 time. Denne har jeg sett flere ganger. Jeg gir forestillingen – minst en 6'er. Hun er dypt alvorlig, forrykende og elegant morsom, hvor hun med sin Steinway og velformulerte stemme, forteller om sitt liv.
Mot slutten av forstillingen rammer hun inn sin egen kremasjon med; «Av jord er du kommet». Til jord skal du – ikke bli. Hun ønsker seg til himmelen, men kanskje kommer hun til Holmestrand, hvor det ligger et gjenvinningsfirma, som sorterer og gjenbruker alle metallene vi har i kroppen.
Dette må du bare se!!!

Stein Dyre Berge, Heggedal, e-post: sdb@crust.no